En norsk mulighet

Norge er en passe blasert tilskuer på 1. klasse til en europeisk revolusjon som i høyeste grad angår oss. Ni år er gått siden muren falt. Den gamle muren er erstattet av en pappvegg som holder økonomiske flyktninger og altfor billige landbruksprodukter unna våre markeder. Men i løpet av få år er det meningen at pappveggen skal flyttes 11 land østover. Politisk vil Europa bli et annet kontinent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal har tatt poenget, og brukte utenriksdebatten i Stortinget i vinter til å kreve en ny norsk europadebatt. «Ved inngangen til neste årtusen - og det er ikke lenge til - vil vi se konturene av et helt nytt Europa, der EU i løpet av det første tiår av det neste årtusen vil ha befestet sin rolle som den mest vitale og brede samarbeidsorganisasjonen for Europas stater,» skrev Godal i Dagbladet for noen uker siden.

  • Men Godal skriver og taler for døve ører. Ingen, heller ikke Godals eget parti, ser ut til å våge å ta fatt i den debatten den tidligere utenriksministeren forsøker å dra i gang. Thorbjørn Jagland har for eksempel takket nei til et bredt anlagt intervju i Dagbladet om Arbeiderpartiet og europapolitikken i lys av utvidelsesforhandlingene som nå har startet.
  • Arbeiderpartiets Europa-ideolog under EU-striden i 1994 skal så visst ikke være noen elefant i sitt eget norske glasshus. For det oppfattes åpenbart som politisk opportunt for Arbeiderpartiet at folkets nei fra 1994 oppfattes som hellig så lenge som mulig. Men før eller siden vil nei-sida i Arbeiderpartiet, og det som måtte være igjen av tenkende mennesker i SV, oppdage at kanoniseringen av folkets nei ikke kan vare evig. Slik Godal fortjenestefullt gjør oppmerksom på.
  • Veien EU nå har valgt å gå er både brulagt med veldig gode forsetter og store snublesteiner. Og det er ingen gitt å si verken om alle de 11 land som har startet forhandlinger blir medlemmer, eller når de første landene slipper inn. Betingelsene EU setter for medlemskap vil bli beinharde. Det er meget strenge økonomiske krav de sentral- og østeuropeiske søkerlandene må oppfylle. Når de engang er medlemmer, vil de heller ikke sitte innerst i varmen i det europeiske hus.
  • Full økonomisk integrasjon fra dag én som EU-medlem vil være utenkelig. Men det er klart at de kommende medlemsland vil få tilgang til EUs markeder på en helt annen måte enn i dag. For de kommende medlemslandene er det jo nettopp våre markeder som er det lovede land. Utvidelse vil altså ikke lønne seg økonomisk for de etablerte EU-land. I hvert fall ikke i første omgang.
  • Så er da også utvidelsesprosjektet i høyeste grad et politisk prosjekt. Det er som det alltid har vært i EU: Ved hvert stort skritt er det de høye mål, de store politiske visjoner, som må beseire både de smålige nasjonale hensyn, og den konvensjonelle snusfornuft. For blant utvidelsesaktivistene handler medlemskapsforhandlingene om fred og stabilitet i Europa - om starten på en ny europeisk tidsregning. Og da må hensynet til for eksempel egne subsidiesugne bønder vike. Franske bønder stenger som kjent årlig all veitransport for å understreke hvor elendig de har det. Og hva vil de si til planene om å redusere den sterkt subsidierte minsteprisen på korn med 20 prosent, kjøtt med 30 og melkeprodukter med 15? Dette er tiltak som bare er en forberedelse til at blant annet Polen skal inn i EU med sine billige landbruksprodukter?
  • EU har i hele sin historie levd høyt på å peke nese til skeptiske politiske spåmenn. Sist skjedde det med euroen, som tross utbredt skepsis, ser dagens lys om mindre enn et år. Så de her hjemme som sover rolig fordi denne runden med utvidelse ser umulig ut, kan fort våkne brått. Og oppdage at den EU-debatten Godal nå vil dra i gang egentlig burde startet i går.