En ny asylpolitikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det knyttet seg store forventninger til den nye regjeringens asyl- og flyktningpolitikk. Inntil valget hadde partiene i sentrumsregjeringen vært en del av den såkalte flyktningopposisjonen på Stortinget. Kort etter utnevnelsen til justisminister erklærte Aud-Inger Aure blant annet at hun personlig ville gjennomgå de mest «betente» asylsakene og lovet en genrell oppmyking av politikken.
  • Det mest spektakulære som siden da er skjedd, er at Aftab-familien fikk opphold i Norge, ellers kan enkeltmeldinger tyde på at det foregår en stille endring i saksbehandlingen av asylsøknader. Kort før jul fikk for eksempel en ugandisk mor og hennes barn oppholdstillatelse, etter å ha sittet ti måneder i kirkeasyl. Et virkelig nytt, fast grep om asyl- og flyktningpolitikken lar imidlertid vente på seg.
  • Heksejakten på Hazara-folket og utvisningen av mennesker som nektes oppholdstillatelse i det land Norge mener er deres hjemland, nemlig Pakistan, er ikke avsluttet før Gholam-familien og andre i samme situasjon har fått oppholdstillatelse. Problemet med mindreårige asylsøkere er heller ikke løst, det viser blant annet Ali-saken, der den enslige iranske gutten fremdeles sitter i kirkeasyl.
  • Nå er det ingen enkel oppgave å løse de problemer asyl- og flyktningpolitikken skaper. Kirkeasyl-institusjonen er i seg selv en tvilsom ordning, og ingenting tyder på at strømmen av mennesker til Norge vil avta. Men det er ingen unnskyldning for ikke å la humanisme styre asylpolitikken - særlig ikke for en regjering som setter verdiene i høysetet.
  • Likevel finnes det ifølge generalsekretær Bjarte Vandvik i NOAS asylsøkere som har ventet i seks år på en avgjørelse. Lederen for mottaket i region Nord hevdet nylig her i avisa at den viktigste forskjellen mellom før og nå er at myndighetene velger å avslå søknader uten å ta belastningen med å utvise. Dermed har de i praksis ikke avgjort noen ting.
  • Vi har tidligere fått forståelse for at det ikke er regelverket det er noe galt med, men skjønnet som utøves i de konkrete sakene. La oss håpe at justisministeren og hennes embetsverk vil utvise et klokere og mer humant skjønn i året som kommer, enn det vi hittil har vært vitne til.