Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En ny Karl Marx?

Enten finner kapitalistiske regimer selv fram til en mer rettferdig fordeling av godene. Eller så vil andre gjøre det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET ELLER ANNET STED på kloden går en ny Karl Marx omkring. Han er ikke kommunist, og sitter neppe nedsunket i teoretiske studier på British Museum. Men han eller hun har en alternativ visjon som plutselig kan fenge de store masser «bundne treller» rundt om i verden og utfordre markedsliberalismen og USAs verdenshegemoni.

Dette er ikke min påstand, men innledningen til en lengre artikkel i Washington Post, skrevet av David J. Rothkopf, tidligere politisk rådgiver i Clinton-administrasjonen.

«Den nye Karl Marx» kan være en middelklassekvinne i Buenos Aires som har mistet alle sine verdier under den økonomiske kollapsen, og som opplevde at USA snudde ryggen til i nødens stund. Han kan være en palestiner som jublet da World Trade Center raste. Kanskje er han kineser med et nytt konsept for markedssosialisme. Eller hun kan være en nigeriansk kvinne som nettopp har mistet sitt barn på grunn av mangel på reint vann. Eller en norsk fagforeningsmann som sitter igjen i brakka etter at bedriften har flyttet produksjonen til et lavkostland.

Rothkopf bygger på den historiske erfaring at ingen regimer eller ideologier forblir enerådende. Romerriket falt. Keiserriker av Guds nåde smuldret. Storbritannia hersker verken til lands eller vanns. Den første kapitalistiske tidsalder (1848- 1875) endte i nedgangstider og verdenskriger. Sovjetunionen finnes ikke mer. Kommunismen ble prøvd og forkastet. Og hvilke selskaper har steget inn i himmelen? Noen klatrer fortsatt. Men både historikere, politikere og næringslivstopper vet at kriser følger i suksessens kjølvann.

MURENS FALL markerte altså ikke slutten på historien. Den markerte slutten på kapitalismens største politiske konkurrent. Siden da har markedsøkonomien spredt seg over hele verden. Den har omformet Russland, og langt på vei Kina. Den hadde for lengst erobret Sørøst-Asia. Den har ført latinamerikanske land gjennom berg-og-dal-baner av vekst og fallitter. Overalt er det de rikeste og de mektigste som har hatt fordelene av innføringen av markedsøkonomi. Overalt er det mannen i gata som har tatt kostnadene når økonomien med jevne mellomrom har tatt nedturer. Det er bare ti år siden 180000 var arbeidsledige her i landet. Vi husker hvordan staten, (les skattebetalerne), ryddet opp etter bankkrisen på begynnelsen av nittitallet. Hvordan staten (vi) drev motkonjunktur og holdt liv i mange private selskaper og arbeidsplasser. Hvordan arbeidstakerne gjennom selvpålagt moderasjon fikk orden på økonomien. Og straks det var orden i systemet var det igjen tid for de mektigste til å forsyne seg grovt av kaka. I fjor økte lønningene i gjennomsnitt med 5 prosent, mens de 112 rikeste økte sine milliongasjer med 27 prosent. Økt konkurranse skjerper dyktigheten og verdiskapingen, men også utryggheten. Det krever mer pes i alle ledd. Ikke alle får belønning for ekstrainnsatsen. De aller fleste drar nytte av gode tider, men forskjellene øker mellom mennesker, land og regioner. Og der ligger kimen til opprør.

RETTFERDIG FORDELING er det rådende systems mangelvare. Samtidig er rettferdig fordeling trolig den beste forsikring mot både terroranslag og reaksjon. Men rettferdig fordeling krever regulering. Og regulering er sand i maskineriet for de frie bevegelser. Sand i maskineriet svekker konkurranseevnen. Høy konkurranseevne er avgjørende for fortsatt vekst. Men vekst fører til rovdrift på mennesker, natur og utviklingsland. Men hvordan får man så til en mer rettferdig fordeling i en verden som er lagt til rette for de rikeste og mektigste? Det er selve millionspørsmålet. Og hvem vil gi svaret? For kapitalistene selv ville det beste være om den nye Marx er en amerikaner med demokratisk sinnelag, sosiale instinkter og rettferdighetssans. For alternativene kan være så mye verre.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!