ET ELLER ANNET STED på kloden går en ny Karl Marx omkring. Han er ikke kommunist, og sitter neppe nedsunket i teoretiske studier på British Museum. Men han eller hun har en alternativ visjon som plutselig kan fenge de store masser «bundne treller» rundt om i verden og utfordre markedsliberalismen og USAs verdenshegemoni.

Dette er ikke min påstand, men innledningen til en lengre artikkel i Washington Post, skrevet av David J. Rothkopf, tidligere politisk rådgiver i Clinton-administrasjonen.

«Den nye Karl Marx» kan være en middelklassekvinne i Buenos Aires som har mistet alle sine verdier under den økonomiske kollapsen, og som opplevde at USA snudde ryggen til i nødens stund. Han kan være en palestiner som jublet da World Trade Center raste. Kanskje er han kineser med et nytt konsept for markedssosialisme. Eller hun kan være en nigeriansk kvinne som nettopp har mistet sitt barn på grunn av mangel på reint vann. Eller en norsk fagforeningsmann som sitter igjen i brakka etter at bedriften har flyttet produksjonen til et lavkostland.

Rothkopf bygger på den historiske erfaring at ingen regimer eller ideologier forblir enerådende. Romerriket falt. Keiserriker av Guds nåde smuldret. Storbritannia hersker verken til lands eller vanns. Den første kapitalistiske tidsalder (1848- 1875) endte i nedgangstider og verdenskriger. Sovjetunionen finnes ikke mer. Kommunismen ble prøvd og forkastet. Og hvilke selskaper har steget inn i himmelen? Noen klatrer fortsatt. Men både historikere, politikere og næringslivstopper vet at kriser følger i suksessens kjølvann.