En ny retning

For å skape et ideologisk brudd, trenger regjeringen statsråder som representerer til å bære fram en ny tenkeretning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NYE REGJERINGEN markerer et generasjonsskifte. Men hvilken tankeretning for det nye århundret representerer den ungdommelige regjeringen? Ett av de bærende begrepene i regjeringserklæringen er \'ny kurs\'. Både stat og næringsliv har vært under omforming de siste 15-20 år, og retningen har vært mindre stat og mer marked, mindre styring og mer rammer. Hvis denne tendensen nå skal brytes, trengs det både kraft og ideer. Har regjeringen et mannskap for dette på strategisk viktige poster?

TRE STATSRÅDSSTILLINGER peker seg ut i denne sammenhengen: Fornyelsesministeren, kunnskapsministeren og næringsministeren. Alle tre vil bli ideologisk slagfelt. To av dem gikk til SV\'ere, en til en erfaren Ap-politiker. I fremste rekke står den videre utvikling av staten som organisasjon. I regjeringen Bondevik var moderniseringsminstrene Victor Norman og Morten Meyer ideologiske kraftkarer innenfor det nyliberale paradigmet med desentralisering, utskilling og markedsstyring som sentrale elementer. Etter 10-15 år med New Public Management-reformer - vekk fra det gamle sentraliserte og korporative system - er det rimelig å regne med at også forvaltningen selv er preget av de tanker og ideer som driver disse reformene igjennom. Den som skal ta ryggtak med en forvaltning som har all interesse av å føre dette videre, trenger faglig og ideologisk ballast for å utrette noe som monner. Har Heidi Grande Røys den politiske og faglige erfaring som skal til for å legge premissene for å peke ut en ny retning for modernisering av staten?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SAMME er det naturlig å spørre om når det gjelder det nye kunnskapsministeren Øystein Djupedal. Hans og SVs bidrag til kunnskapsdebatten har vært tynt de seinere år. I regjeringen Bondevik har Kristin Clemet vært en markert og kraftfull reformator, med vekt på større faglige utfordringer for elever og studenter på alle trinn, en retningsendring i norsk skolepolitikk som startet med Gudmund Hernes. Begge så nasjonale utfordringer i å få \'mest mulig kompetanse ut av befolkningen\', som Hernes formulerte det. Clemet hadde også klare ideologiske føringer for større valgfrihet etter kvalitetsrangering av skolene og større muligheter for å etablere private skoler. Clemet hadde store ambisjoner for norsk forskning, spesielt den næringsrettede som syntes å være prioritert framfor den grunnleggende akademiske forskningen. Hva har statsråd Djupedal med seg i sin sekk ut over varm skolemat?

HELTEN FRA det nord-norske flydramaet for halvannet år siden, Odd Eriksen, skal fylle en tom verktøykasse for å styrke samspillet mellom stat og næringsliv, og bygge en innovasjonskultur med innslag av entreprenørskap, risikokapital, forskning, design og markedsføring for de kunnskapsbaserte næringer vi trenger når tradisjonell industri som Union blir lagt ned. Det trengs å erstatte næringsnøytralitet med næringsengasjement, skrev Kjell Inge Røkke i et innlegg i VG før valget. Vil regjeringen føre en politikk som tør å la arbeidsplasser forsvinne fordi de ikke lenger har livets rett, men som også kan skape et diskuterende og skapende miljø av akademiske, politiske og økonomiske aktører over hele landet.

PROBLEMET MED Jens Stoltenbergs regjeringsdannelse er at den rekrutteres fra et snevert miljø av en liten politisk klasse. Få av dem har sin bakgrunn fra levd liv utenfor de politiske sirklene, og selv om man går til tenketankene rundt miljøet Akersgata - Løvebakken, representerer også de en begrenset kunnskaps- og erfaringsbase. Mange av utfordringene i dagens samfunn er knyttet til akademiske problemstillinger. Det foregår en livlig debatt både om utdanning, kultur og næringsliv i fora der de politiske broilerne ikke er deltakere. Den som skal tenke nytt og strategisk for noen år framover, må ha bruer til de faglige miljøene. Her har Jens Stoltenberg noe å lære av sin partifelle Gerhard Schröder. Høyre har hatt en umiddelbar tilknytning til næringslivet. Arbeiderpartiet har sin gjennom fagbevegelsen. SV har i en viss forstand representert de intellektuelle, men partiets politikere deltar sjelden i de debattene som foregår i forsknings- og undervisningsmiljøene. De umiddelbare kontaktene går til omsorg og barnehager.

DEN NYE REGJERINGEN vil back to basics. Men basics har vært å ta i bruk det man har tilgang på av intellektualitet. Gode politikere som ikke har denne ressursen selv, må søke hjelp for å kompensere sine egne svakheter, slik Einar Gerhardsen gjorde så markant ved sine første regjeringsdannelser etter krigen. Hvis ikke blir det ensidig og konvensjonelt.