Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En ny velferdspolitikk?

Velferdsstaten er en europeisk oppfinnelse med markerte nasjonale trekk. I dag møter den utfordringer som ikke lenger kan håndteres innen nasjonalstatens rammer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det dreier seg om kompliserte, globale endringsprosesser av økonomisk, teknologisk og ideologisk art som har bidratt til harmonisering på en rekke av nasjonalstatens politikk-områder, som økonomisk politikk, kriminalpolitikk, utdanningspolitikk, for å nevne noen. Visse signaler peker også i retning av en tilpasning og harmonisering av nasjonale velferdsstandarder. Spørsmålet er hvilke signaler som gis.

1990-tallet har vært velferdsreformenes tid. Særlig England og USA har vært aktive med sine likelydende forsøk på å bryte sirkelen mellom økende arbeidsledighet og økende utgifter for velferdsstaten. Reformene har ikke bare et økonomisk, men også et moralsk siktemål: de skal fremme borgernes identitet som ansvarlige samfunnsborgere. Både i USA og i Europa er det i dag en utbredt oppfatning at offentlige velferdsytelser fører til passivisering av klientene og til pulverisering av det personlige ansvar for egen helse og egen forsørgelse. En rekke land har derfor introdusert nye «velferd-til-arbeid»-strategier, som både har til hensikt å aktivisere klientene og å bidra til styrking av arbeidsetikken. Om strategiene for å nå disse målene vil være effektive, er naturligvis et viktig spørsmål. Like viktig er imidlertid spørsmålet om hvilke andre effekter de nye strategiene kan få.

De europeiske velferdsreformene varierer naturligvis i omfang og innhold. I Norge er arbeidslinjen betegnelsen på den nye politikken. Den erstatter den tidligere «trygdelinja» ved at passive stønader avløses av «aktiviserende ordninger» som har som mål å få flest mulig i arbeid. Den inneholder både positiv støtte og negative sanksjoner, både gulroten og pisken er til stede. Det er imidlertid pisken som skiller den nye arbeidslinjen fra den gamle, dvs. fra trygdelinjen. Pisken i arbeidslinjen består bl.a. i strengere vilkår for tilståelse av en rekke ytelser og innføring av nye plikter.

Loven om sosiale tjenester er et klart uttrykk for den nye politikken. Her gis kommunene rett til å kreve at sosialhjelpsklienter utfører forefallende arbeid som «motytelse» for den økonomiske hjelpen de mottar. Den nye arbeidsplikten skal bidra til «å synliggjøre sammenhengen mellom eget ansvar og rettigheter» (Velf.meld. 1994-5). Det er ikke knyttet retningslinjer for opplæring og kvalifisering til den nye arbeidsplikten, og arbeidet belønnes heller ikke med ordinær inntekt.

I Tyskland har en lignende reform for langtidsledige sosialklienter fått betegnelsen Hilfe zur Arbeit. Arbeidsledige opp til 55 år blir pålagt kommunalt utearbeid og mottar 80% av minstelønn i offentlig virksomhet. I England har Blair vært en pådriver for det obligatoriske programmet Welfare to Work som omfatter alle langtidsledige. Også enslige foreldre (mødre) har fått sin versjon av programmet, kombinert med nedskjæringer av tidligere ytelser. «Work will set you free» er finansminister Browns gjentatte erklæring. For alle reformene gjelder det at ytelsene opphører dersom de nye kontraktene brytes.

De europeiske land har ikke utviklet de nye velferdsreformene helt på egenhånd. Inspirasjonen kommer fra USA hvor workfare, «work-for-your-welfare», har vært en sosialpolitisk linje siden 70-tallet. Med Clintons signatur på den store sosialpolitiske reformen, Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act of 1996, er imidlertid arbeidskravene betraktelig skjerpet. Loven, som er rettet mot fattige småbarnsfamilier, avskaffet alle nasjonale standarder for økonomisk støtte og programmer for arbeidskvalifisering. Statene får en «rund sum» i bevilgning, betraktelig mindre enn tidligere, som det utelukkende er knyttet én forpliktelse til: de skal overføre velferdsklienter til arbeid innen to år. Loven blir ofte referert til som «two years and you're out». I løpet av livstiden kan man motta «welfare» i maks fem år. Gradvis, og innen visse tidsfrister, skal alle USAs arbeidsløse småbarnsforeldre overføres fra velferd til arbeid: innen år 2002 skal 50% av alle klientene arbeide min. 30 timer pr. uke. Klienter som dropper ut av programmene mister retten til offentlig støtte.

Loven innebærer at statene må utvikle omfattende workfare-programmer. I New York City, som har flere års erfaringer med slike programmer, har borgermester Giuliani skapt en monumental arbeidsstyrke av 40000 velferdsmottakere, to tredjedeler er enslige, svarte mødre, som rengjør gater, parker og kommunale bygninger. Myndighetene har ingen plikt til å etablere arbeidsplasser som øker klientenes kvalifikasjoner på arbeidsmarkedet, og disse får verken ordinær lønn eller beskyttelse gjennom vanlige arbeidstakerrettigheter. Giuliani har nylig uttalt at byen vil etablere arbeidskrav for alle som mottar ytelser fra det offentlige: «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» Og New York er blitt en renere by. Antall fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er imidlertid blitt kraftig redusert.

USAs store velferdsreform har tilsynelatende virket etter hensikten; fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene. Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet. Noen av dem bor hos familie eller på gaten, mens andre sikkert har skaffet seg én av de 2,4 millioner nye jobbene i privat sektor som ble skapt i samme periode, en imponerende vekst sammenlignet med Europa. Sysselsettingsunderet i USA er imidlertid tveegget. Inntektsforskjellene har økt dramatisk i løpet av de siste 20 årene, og ca. 20 millioner arbeidstakere er i dag såkalte working poor. Ifølge Robert Solow, nobelprisvinner i økonomi, vil reallønnene på de laveste nivåene reduseres ytterligere dersom arbeidsmarkedet skal kunne absorbere dagens 1,8 millioner lavt kvalifiserte velferdsklienter. Regningen for en vellykket «welfare-to-work»-politikk vil dermed måtte betales av dem som strever mest, arbeidstakere med lavest lønn og færrest privilegier.

Den amerikanske modellen, med innstramming i velferdsytelser, nye arbeidsplikter og deregulering av arbeidsmarkedet, har bidratt til å redusere både arbeidsledigheten og velferdsutgiftene. Modellen skaper imidlertid noen moralske problemer for stater som aspirerer til betegnelsen velferdsstat. Én ting er at inntektsforskjellene øker og fattigdomsproblemene ikke blir løst. Like viktig er det at den nye plikten til arbeid, som også europeiske land er i ferd med å innføre, innebærer en forskjellsbehandling av enkeltborgere som støter mot de fleste ideer om sosial rettferdighet. At lønnsarbeid er viktig, for samfunnet som for den enkelte, er det ikke mange som vil bestride. De nye reformene er imidlertid i ferd med å skape en ny og annenrangs arbeidsstyrke, som arbeider under betingelser som ingen andre arbeidstakere hadde akseptert: de mottar ikke vanlig lønn, de er ikke beskyttet gjennom vanlige arbeidstakerrettigheter og de har ingen kvalifiseringsmuligheter. Riset bak speilet er myndighetenes mulighet til å nekte økonomisk hjelp til klienter som ikke overholder den nye velferdskontrakten. I stedet for en overføring fra velferd-til-arbeid vil disse sannsynligvis bli overført til arbeidsløshet og tilfeldige «hvite» og «svarte» inntekter.

De europeiske velferdsstater må finne løsninger på de nye globale utfordringene. Kanskje må også de nasjonale velferdspolitiske ordningene etter hvert samordnes og harmoniseres. Ved introduksjonen av nye velferdsordninger som skal sikre fordelingen av samfunnets ressurser er det imidlertid viktig å ikke forhaste seg og kaste barnet ut med badevannet, dvs. kaste ut «gamle» ideer om likeverd og rettferdighet sammen med løsninger som ikke lenger virker. USA har aldri vært et velferdspolitisk forbilde for Europa, og det bør det fortsatt ikke være.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media