En nyskapende lov

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da justisminister Odd Einar Dørum i går la fram finnmarksloven, regjeringens forslag til lov om forvaltning av grunn og ressurser i Finnmark, ble det trukket en foreløpig konklusjon av en prosess som har pågått i over 20 år. Det var Alta-saken som for alvor åpnet norske myndigheters øyne for samenes kulturelle og økonomiske rettigheter. Siden da er tre offentlige utredninger lagt fram om spørsmålet. Regjeringen har i sitt forslag søkt å ta hensyn til så vel nasjonal lovgivning som internasjonal rett - og til den lovgivning og de anbefalinger som tidligere er framsatt.

I Finnmark har forskjellige etniske grupper egeninteresser. Forholdet mellom samer og nordmenn har til tider vært spent, og den norske stat har ingen glorverdig historie når det gjelder behandling av den samiske minoriteten. Regjeringens lovforslag tar blant annet utgangspunkt i at alle innbyggere i fylket skal likebehandles, og i at samisk kultur skal vernes.

Man har valgt å skape et helt nytt grunneierorgan, Finnmarkseiendom. Det skal overta råderetten over arealet i Finnmark fylke fra staten, og vil ledes av et styre bestående av menn og kvinner bosatt i Finnmark, tre medlemmer valgt av Finnmark fylkesting og tre valgt av Sametinget. I tillegg utpeker staten en representant uten stemmerett, bortsett fra i særskilte tilfeller. Sametinget skal vurdere hvordan bruk av ressursene kan innvirke på samisk kultur. Ved at forvaltningen av Finnmark flyttes fra staten til et organ med lokal tilknytning, bringes dessuten statens dobbeltrolle til opphør. Tidligere har den vært både myndighetsutøver og grunneier. Nå er rollen entydig: Den skal påse at forvaltningen skjer i henhold til gjeldende lover og regler.

Lovforslaget har allerede møtt kritikk fra tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga. Vi vil derimot ønske lovforslaget velkommen, ikke fordi det er perfekt, men fordi justisministeren har unngått å koble rettigheter til etnisk opphav. Vi vet bare så altfor godt hvilke konflikter som kan oppstå dersom det skjer. Når alle fylkets innbyggere derimot tilkjennes like rettigheter, samtidig som Sametinget blir garantist for at samenes kultur bevares, blir forvaltningen overlatt til lokalbefolkningen. Samarbeid på demokratisk grunnlag, ikke tvister på etnisk grunnlag, vil nå kunne styre Finnmarks framtid.