En offensiv fagbevegelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Årets tariffoppgjør i privat sektor har så langt ført til en langvarig streik og tre-fire kortvarige. Men et fellestrekk ved oppgjørene er at de økonomiske spørsmålene er løst gjennom samordning på nasjonalt nivå og innenfor de moderate rammene som er lagt. Streikene handler derfor om spørsmål som hos oss tradisjonelt skulle løses politisk, ikke på tariffmarkedet. Det gjelder forholdet mellom organiserte og ikke-organiserte ansatte, som er hovedtema i transportarbeiderstreiken, og det gjelder pensjonsspørsmålene og vern mot innleid arbeidskraft og midlertidig ansatte, som i bryggeriarbeiderstreiken og journaliststreiken.

I en viss forstand kan dette ses som en reaksjon fra fagbevegelsen mot den nyliberale vending i det økonomiske liv som den sittende regjeringen er en pådriver for. De sosiale velferdsordningene har lenge vært under press som følge av den ideologisk baserte tendensen som går ut på at markedet og pengene skal bestemme mer og politikken mindre. Sosiale ordninger blir sett på som økonomiske belastninger som svekker bedriftenes konkurranseevne på de internasjonale markedene. Samtidig åpner de liberaliserte arbeidsmarkedene i Europa for billigere arbeidskraft. Og i Norge som ellers i Europa er dessuten pensjonsspørsmålene blitt prekære.

Fagbevegelsen har vært på defensiven i en rekke år i forhold til de ideologiske vindene som blåser. Det nasjonale spillerommet i lønnsdannelsen er blitt mindre fordi det økonomiske presset utenfra har tiltatt. Mange av dem som har stått sterkt på lønnsmarkedet, spesielt innenfor IT-bransjen, den moderne finansbransjen og konsulentbransjer av mange slag, har ikke sett seg tjent med kollektive tariffordninger. Og innenfor fagbevegelsen selv har det vært en tendens til å ville desentralisere mer og mer av lønnsdannelsen til bransje- og bedriftsnivå.

Årets konflikter om klassiske politiske saker kan være et uttrykk for at fagbevegelsen på nasjonalt plan ønsker å komme på offensiven ved å gripe inn i velferdspolitiske spørsmål. Fagbevegelsen ønsker å stanse svekkelsen av de sosiale og demokratiske elementene i den norske kapitalismen. Samtidig må offensiven også ses som et ledd i kampen for den politiske makten, som i første omgang skal utkjempes høsten 2005.