En oppreisning

Haakon Lie mente de var landsforrædere. Nå får fredsaktivistene en slags autorisert anerkjennelse i atompolitikkens historiebok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EINAR Gerhardsen selv som kalte atompolitikken under den kalde krigen for «Fryktens likevekt». Det er nå blitt tittelen på boka om Norges plass i denne politikken. Historikerne Kjetil Skogrand og Rolf Tamnes har, på oppdrag fra Forsvarsdepartementet og med enestående tilgang til arkiver, funnet at den offisielle norske atom- og basepolitikken fra 1945 og til godt og vel 1970 ble etterlevd. Men bare så vidt.

Utenlandske, militære styrker ble ikke fast stasjonert på norsk jord, og atomvåpen ble ikke lagret i de hemmelige lagrene som ble bygd for å ta dem imot. Ellers medvirket Norge aktivt på en rekke områder av NATO-alliansens og USAs atomstrategi både i det historikerne kaller «den klassiske atomalder» da en væpnet konflikt med Sovjet straks ville bli trappet opp til det kjernefysiske armageddon, og seinere da strategien ble mer fleksibel.

«DENNE MEDVIRKNING ble underkommunisert i samtiden,» skriver forfatterne med årets underdrivelse om Norges plass i atomstrategien og de forberedelsene som ble gjort for å ta imot atomvåpen i en krise- eller krigssituasjon. De som tok beslutningene, var ikke bare tause i samtida, de tidde også i sine memoarer. Einar Gerhardsen, John Lyng og de andre som satt på kunnskapen, skrev mye mindre enn de visste. Og Jens Christian Hauge vet så mye at han antakelig ikke skriver noen ting.

Informasjoner om den norske medvirkningen ble ikke «underkommunisert», men aktivt bekjempet hver gang opposisjonelle, fredsaktivister eller journalister fikk tak i en flik av sannheten og fant et sted å publisere funnet. NRK brakte ikke slikt. A-pressen var lojal med unntak av et par fryktløse rabulister. De borgerlige opposisjonsavisene var massivt statsbærende i sikkerhetspolitikken. Jeg vokste opp med Stavanger Aftenblad. Sverre Maaland var utenriksredaktør og hadde de samme meningene og holdningene som sin bror Olav i Bergens Tidende. Og han var vervet av overvåkingspolitiet.

AV DE STORE avisene var det bare i uregjerlige Dagbladet at spaltene sto åpne for den slags skribenter som den ledende atomentusiasten Gunnar Randers kalte «beatniks, intellektuelle, radikale og profesjonelle demonstranter, fredsmarsjerende og sit-down-streikere», i den samme talen der han i 1962 sa at «Vi må betrakte atomvåpen som normale ting som kan brukes når det trengs».

I boka «Kaderpartiet», som den mektige partisekretær Haakon Lie fornorsket fra et mcchartyistisk forelegg, ble Dagbladet stemplet som kommunistisk medløperorgan. På amerikansk heter dette «Red Baiting». Det riktige norske ordet er brønnpissing, som ble brukt med betydelig effekt av Sigbjørn Hølmebakk i en kronikk her i avisa den 5. januar 1961.

DET VAR KRETSEN rundt ukeavisa Orientering som sto for de aller første offentliggjøringene av mye av det som nå får sin autoriserte bekreftelse i historieverket til Tamnes og Skogrand. Historikerne finner at den folkelige atommotstanden som Orientering-kretsen stilte seg i spissen for, bidro avgjørende til at de norske atomreservasjonene ble opprettholdt og forsvart, tross kraftig press både fra USA, NATO-alliansen, den samlete norske forsvarsledelsen og utenriksminister Halvard Lange.

Den «underkommuniserte» norske atommedvirkningen splittet Arbeiderpartiet, som derfor først tapte stortingsflertallet i 1961 og deretter makten ved valget i 1965. Hvordan ville det politiske landskapet sett ut dersom atomtilhengeren Haakon Lie hadde latt være å jage motstanderne ut av Arbeiderpartiet?

DET ALLER VIKTIGSTE funnet i denne boka er ikke nyheten om at noen militære og sivile embetsmenn så seint som på slutten av syttitallet fremdeles planla å bruke atombomber til å dele Norge i to med en gigantisk radioaktiv grøft mellom Alta og Vestfjorden, eller at forsvarsminister Rolf Hansen la disse sinnssyke planene vekk. Det viktigste funnet i studien er at regjeringen Gerhardsen fulgte sin egen politiske forstand og var lydhør for motstanden i folket, i stedet for å følge anbefalingene fra de norske generalene om å utstyre Norges militære styrker med atomvåpen i fredstid.

Det er nyttig å få bekreftet generalenes historiske feilvurdering. Våre dagers generaler vil trolig snart gjøre en ny historisk feilvurdering og anbefale at Norge lar seg integrere i Bush-regjeringens nye atompolitikk som kaster vrak på nedrustningsregimet bygd på antirakettforsvarsavtalen fra 1972, for å kunne utplassere et såkalt rakettforsvar og deretter militarisere verdensrommet.