En pluss en = 1

Det ligger noe gjemt i UNESCOs verdensrapport om kultur for dem som mener at Norge er en kulturnasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET AV VERDENS underverk, Taj Mahal, som keiser Shah Jehan reiste i kjærlighet til sin kone, fikk sin imponerende skjønnhet utfordret på 1940-tallet. Urdudikteren Sahar sier at byggingen av Taj Mahal var latterliggjøring av alle andre som ikke hadde midler til å reise et slikt minnesmerke for sin kjærlighet. Kritikken fanget manges interesse, også innen min egen generasjon. Det er i etterkant at en begynner å skille keiserens iver etter å bygge kulturskatter som Taj Mahal fra alt annet som kunne ha vært prioritert i stedet.

Graver man fram alt som ble tilsidesatt da prioriteringene ble foretatt, kan man sette kritisk søkelys på enhver satsing som har verdi for tilblivelsen av vår historie og kulturarv. Dette gjelder kulturskatter, eller prioriteringer av filosofi eller forskning, for den saks skyld. Med andre ord: siden menneskene alltid har hatt behov for så mye annet, vil bevisst satsing på kunst og kultur alltid kunne imøtegås. UNESCOs arbeid beviser det motsatte. Det gjør også den sist utgitte verdensrapporten om kultur, som oppsummerer utviklingen ved tusenårsskiftet. Den foreslår å behandle kultur og kulturarv som kapital, samt at den rommer viktige emner: Hvordan kan kulturelt mangfold forenes med nasjonal identitet? Er behovet for å avspeile mangfoldet det samme som hybridisering av kulturen, eller er styrking av mangfoldigheten snarere et middel til mer åpenhet?

KULTUR STÅR ofte sentralt der sosiale konflikter blusser opp. Skjebnens ironi er at hvis dette er sant, så blir det også kulturens oppgave å løse konfliktene. Kunst og kultur innebærer ikke bare et livsviktig pusterom for menneskene - i motsetning til manges forståelse - , men er også forebyggende og framtidsbyggende. Kunstens og kulturens forbannelse og privilegium er imidlertid at den utvikles i takt med og er et speilbilde av samfunnet for øvrig, både på godt og ondt. Noen ganger er dette reflekterende, andre ganger avslørende.

Tross alt har globaliseringen utfordret forståelsen av våre fellesskap og våre innerste sjeler. Særlig kunst og kultur. Ikke over natta, men langsomt, hurtig, og for noen skummelt snikende, er kulturen blitt pluralistisk, mangesidig, og med mange lag. Mens pluralismen for noen betyr mangfold, er det for andre en trussel. Hvorfor er det slik at når våre evner til å innta nye posisjoner overfor alt nytt er gammelt nytt, brukes det store bokstaver hver gang det er snakk om kulturen og dens mangfoldighet?

Ligger det noe retorisk poeng i det faktum at det snakkes 6700 språk i verden - i mange land over femti ulike? Pluralisme er ikke å ha en, to eller tre, men kanskje fem eller seks tanker i hodet samtidig. Samfunnets pluralisme behøver ikke bety at en pluss en = 2 eller 3, men kanskje 1. For den første en har ikke nødvendigvis samme betydning som den andre en, selv om de er likeverdige. Selve mangfoldet kan ikke være en norm som tas som en selvfølge.

TRADISJONELT har japanere vært stoltest av sitt lands kunst og litteratur, mens nordmenn føler seg stoltest når Bjørn Dæhlie tar gull. Enda morsommere er, ifølge UNESCOs rapport, at det som gir amerikanere følelsen av å være «on top of the world», er stoltheten over deres egen historie. Mens folk som virkelig har lang historie å vise til, som for eksempel romerne med sitt Pantheon, gjør mindre poeng ut av dette. Ifølge indikatorer er hva som menes med et nasjonalt fellesskap, også i forandring.

I forbindelse med 17. mai skrev Peter Normann Waage her i avisa at å være nasjonal er å være infantil. Jeg håper han har rett, for det betyr at å tenke ut over det nasjonale er et tegn på å bli voksen. Og heldigvis ser mange ut over sin egen lille verden, sine egne interesser, og vet at å tilhøre en større sfære er noe som ikke bare gjør oss sterkere, men kanskje også gladere.

I LISTA OVER kulturskatter i verdensrapporten er Norges kapittel skrint. Dette bør være urovekkende, ikke bare for dem som mener at Norge er en kulturnasjon, men særlig for dem som skalter og (for)valter i dette landet. Bilbaos barn får Guggenheim som kulturarv. Norske barn risikerer å få noen penger fra oljefondet.