En polakk, takk

Vi trenger ikke polakker for å lede oss ut i fristelse. Det klarer vi selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Erna Solberg

skal intensivere innsatsen mot svart arbeid. Det heter det når politikere skal late som de gjør noe med noe de ikke klarer å gjøre noe med. Da intensiverer de innsatsen, skjerper tiltakene, setter økt fokus på, og hvis det virkelig er håpløst, må det et utvalg til. Imens blir den polske ambassaden nedringt av nordmenn som vil ha en polakk, takk. Helst en svart en.

-  Det finnes dumme folk i alle land, sa førsteambassaderåd Danuta Szostak til Aftenposten i helga.

Det er kanskje dumt å tro at den polske ambassaden driver arbeidsformidling, men det er ikke dumt med svart arbeid, mener nordmenn. Tre av fem synes tvert imot det er helt okay, viser en undersøkelse fra Frischsenteret, som har beregnet at statskassa årlig går glipp av 11 milliarder kroner i skatteinntekter på grunn av svart arbeid. Vi kunne pusset opp en del skoler for det beløpet, selv om brorparten hadde gått med til skatter og avgifter. En annen beregning fra det svenske Ratioinstitutet viser at en håndverker må tjene 5500 kroner for hver tusenlapp han kan putte i egen lomme.

Det er slike

enkle regnestykker som leder nordmenn inn på en kriminell løpebane. Ikke polakker, som etter EU-utvidelsen 1. mai angivelig har invadert norske villastrøk med malerpøsene sine. Det er Excel, ikke barnelæren, som styrer moralen når et nytt bad i den minste toroms koster 100 000 kroner svart og det dobbelte hvitt. Dessuten viser en rask risikovurdering at upside langt overstiger downside, som det heter i markedets lov. Eller på godt norsk, sjansen for å bli tatt og straffet er minimal. Det er mer risikabelt å snike på trikken og en større offentlig ydmykelse å bli tatt der. Det siste er kanskje ikke nestleder i Venstre Olaf Thommessen enig i. Han fikk i januar ei bot på 20 000 kroner for å ha brukt to tsjekkere svart til å sette opp et stakittgjerde. Boten sved nok mindre enn omtalen. Men igjen viser det at det skjer i de beste familier og i alle samfunnslag. Skal man tro tallene, er det snart bare kongehuset som gjør det hvitt. Det er noe å huske på når vi reagerer på regningen fra oppussingen av kongsgården. Hadde Sonja nøyd seg med noen svarte polakker som vanlige nordmenn, hadde det blitt mye billigere.

Det er selvsagt

ikke bra. Det er direkte ulovlig og et storstilt ran av statskassa. Aksepten er ikke engang stilltiende, men høylytt. Derfor kan håndverkere uten å senke stemmen trygt tilby hvem som helst alternative betalingsformer - skal det være svart eller hvitt? Sjeføkonom Øystein Dørum i DnB NOR Markets skrev nylig i Dagens Næringsliv at han hadde brukt mai til å male huset sitt hvitt, fordi han ikke så seg råd til å betale hvitt. Han følte at normene var snudd på hodet når han måtte rettferdiggjøre hvorfor han ikke brukte svart arbeidskraft, og spør: Hvordan kan det ha seg at folk som aldri ville rappet for ti kroner i en kiosk, synes det er helt i orden å snyte fellesskapet for titusener?

Svaret er vel at skatt og moral for lengst har skilt lag her i landet. I den grad nordmenn har en skattemoral, er moralen å betale minst mulig skatt. Erna Solberg, som nå skal gi seg i kast med det store skatteranet, leder et parti som mener skattenivået er kriminelt høyt her i landet, og hun sitter i en regjering som har som hovedmål å senke skattene. Resultatet er at sammenhengen mellom skatt og fellesgoder er blitt mindre tydelig. I et slikt klima er det en pedagogisk utfordring å endre holdningene til svart arbeid med begrunnelsen at det undergraver fellesskapets økonomi.

Det er altså

tilstrømningen av polske arbeidere som har fått Solberg til å reagere. Som om polakkene har funnet opp svart arbeid. De drar dit etterspørselen og betalingsviljen er størst. En langt enklere måte å skremme folk til å betale skatt på ville snarere være å slippe løs ufaglærte polakker på de tusen hjem. Når badet går lekk og vannet flommer ned til naboen, renner fort tusenlappene etter. Da nytter det ikke engang å ringe den polske ambassaden og klage.