En politisk jurist

Arne Haugestads bortgang viser at den politiske advokaten er en truet mennesketype.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arne Haugestad fikk utrettet mye før han døde sist tirsdag, 73 år gammel. Fremst ruver hans ledelse av Folkebevegelsen mot medlemskap i EEC i åra 1970 til 1973. Her ble alle historiske motkrefter i det norske samfunnet knyttet sammen i en nesten usannsynlig allianse. Bedehusets ledere sto skulder ved skulder med venstresosialistiske ateister mens bøndene betalte gildet. Det endte med en seier som fikk det politiske etablissementet til å skjelve i fundamentet. Hvor dypt rystelsene rakk, skjønte ikke EU-tilhengerne før de gikk på et nytt tap i folkeavstemningen i1994. Haugestads sammenbindende ledelse var avgjørende for at en slik koalisjon kunne etableres og holdes sammen.

ARNE HAUGESTAD var hele livet en politisk jurist, aktivist, dommer og advokat. Allerede som student satte han spor etter seg i Studentersamfundet der han som leder engasjerte seg sterkt i kampen mot atomvåpen. Midt i striden om EU på 70-tallet spilte han en sentral rolle da den borgerlige firepartiregjeringen gikk i oppløsning. Som ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og sjef for Fengselsstyret under Inger Louise Valle, var han sentral i utformingen av en omstridt, men faglig meget god kriminalmelding. Deretter fulgte år som dommer og seinere som advokat der han engasjerte seg sterkt for gjenopptakelse av Treholt-saken.

DENNE PROFILEN er en påminnelse om den rolle de politiske juristene har spilt i norsk historie. De var avgjørende viktig under etableringen av den unge nasjonen Norge i 1814, og har siden vært med oss som korrektiv, kritikere og reformpådrivere. Nå er det mer stille enn på lenge. Det er påfallende og foruroligende fordi vi er inne i en periode med sterk rettsliggjøring på nesten alle samfunnsområder. Jussen er det instrument som brukes for å omdanne politiske prosesser som krever mobilisering og aktivisme, til rettigheter og kontrakter. De overnasjonale rettskildene får stadig større tyngde, ikke minst på grunn av EØS-avtalen.

DA HAR VI BRUK for advokater og andre jurister som gjør mer enn å jage sin egen bunnlinje eller TV-kameraene. Heldigvis har vi folk som Abid Q. Raja som forener det prinsipielle, det juridiske og det menneskelige i ulike roller. Harald Stabell har også en politisk agenda, som han imellom tildekker. Arne Haugestads bortgang er på sitt vis også en påminnelse om den innflytelse samfunnsbevisste jurister kan ha: Ole Jakob Bae, Johs. Andenæs, Johan Hjort eller Alf Nordhus – for bare å nevne noen. Professor Rune Slagstad pekte på dette i forbindelse med Advokatforeningens 100-årsjubileum: "Advokatene vegeterer på en kulturell arv de ikke vedlikeholder, men som er den egentlige kilden til yrkets status og kredibilitet, ikke lønn og honorarer". Arne Haugestad var på sin måte en del av den arven.