Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En politisk næring

Det norske landbrukssystemet er selve margen i det norske system. Står det for fall?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TINE ER det markedstilpassede navnet på en korporativ institusjon som i prinsippet skal oppheve markedet for melkeprodukter. Det het Norske Meierier og var resultat av en grandios politisk idé. Ordningen skulle demme opp for det historikeren Berge Furre kaller «mjølkeflaumen» i mellomkrigstida, da hver enkelt bonde konkurrerte med hverandre og presset prisene til det uforsvarlige. Systemet ble selve margen i landbrukspolitikken. Det kom til å danne mønster for andre produkter innenfor jordbrukssamvirket, og kan sees som det gamle samfunns svar på utfordringene fra datidas modernisering, det Rune Slagstad kaller «det industrielle organisasjonssamfunns styringsarrangement».

DE FLESTE LAND har en eller annen form for markedsregulering for landbruksprodukter, men ofte er staten mer direkte involvert. Det handler derfor alltid om makt, og når f.eks. franske bønder tar fram traktorene sine og stiller dem opp på motorveien mot Paris, skjelver EU. Da vokser smørberget og vinsjøen finansiert av staten. I Norge trenger ikke bøndene å ty til slike maktmidler, fordi de styrer seg selv på vegne av staten. Men melk, bønder og politikk har siden 1930-åra vært en svært potent kombinasjon, som ingen ansvarlig politiker har tort å rokke ved, og som har sikret landbruksbefolkningen sin del av samfunnskaka i hele etterkrigstida.

MEN LANDBRUKETS markedsordninger har også sin pris. De er jo ikke laget av hensyn til forbrukerne, som i vår tid for alvor har meldt seg som utfordrere til produsentmakten. Derfor er det en gryende mistanke om at Tine står i veien for både større produktvariasjon og lavere priser. Mange har nok hatt en fornemmelse av at hele systemet sto i fare for å falle sammen av sin egen vekt i form av omfattende avtaler og kompliserte reguleringer. Det er bare noen få personer som har full oversikt, og alle kan synge «Jeg og Torvald og Johannes», selve nasjonalhymnen fra utallige nachspiel på Landbrukshøgskolen på Ås. Landbrukssamvirkets sterke posisjon både som produsent og forvalter av landbrukspolitikken har hindret ethvert tilløp til konkurranse. I ly av denne maktposisjonen har monopolrefleksene fått utvikle seg fritt innenfor Tine-systemet.

EN AV GRUNNENE til systemets sterke posisjon er at Tine har nytt stor tillit i markedet. Selv vokste jeg opp med melkespann og to sorter ost: hvit og brun. Etter hvert som vi dro ut i verden, oppdaget vi at melk kan brukes som råstoff til så mange slags produkter. Det har med åra tvunget Tine til å utvide produkspekteret. I dag produserer Tine på lisens for mange utenlandske leverandører, youghurter i alle smaker og farger. Og selv Tines oster er av internasjonal kvalitet. Derfor er det blitt en selvfølge å holde fast på både merket og produktene. Dessuten har jo de fleste av oss et søskenbarn på gård. Tine har derfor også appellert til våre hjerter, ikke bare til våre ganer.

MEN NÅ SER DET UT til at tilliten har fått et skudd for baugen. Da det ble avslørt at Tine ville drive kokkelimonke med ICA og kanskje andre dagligvarekjeder for å holde konkurrentene unna hyllene, sprakk trollet. Og jo mer konsernsjefen, Jan Ove Holmen, rydder, desto mer uryddig blir det. Han har nok vært så lenge innenfor at han totalt har misforstått tidsånden. Han har dermed åpnet grinda på vidt gap for fienden. Fra butikkhyllene rapporteres det om storsalg av Synnøve- og Q-produkter heiet fram av en presse som knapt forstår Landbrukssamvirket, men som har stor sans for Davids kamp mot Goliat. I løpet av ei uke har dette åpnet melkesektoren for de samme reformene som allerede har rammet både bolig, strøm, telefon og sprit. Dermed kommer også landbrukets selvreguleringssystem i farlig spill i en tid da det blåser markedsliberale vinder både globalt og lokalt.

NORSK LANDBRUK har selvsagt sett signalene fra de internasjonale handelsforhandlingene. Tilpasningen er allerede startet, med matminister Lars Sponheim som entusiastisk tilskuer. Ute må han balansere som klassisk norsk selvbedrager: for frihandel på sjøfart og fisk, for kontroll på landbruk. Nå er det imidlertid et indre press som er sluppet løs. Men uten samvirke står bøndene i fare for å bli skviset av de nye Lade- og ICA-jarlene. Og ingen av dem tenker på forbrukeren først og fremst. En politisk næring er veldig omdømmeavhengig, og bøndene kan ikke stole på Lars Sponheim, som offentlig sier de har for stor makt. Da må de stole på forbrukerne. Konsernsjef Holmen sier Tine er for konkurranse, men det lyder ikke overbevisende. Han og melkebøndene må nok bli bedre både i retorikken og praktikken. Ellers vinner Synnøve Finden all sympati, og detaljistkartellet kan diktere betingelsene for begge.