En pris til bråkmakere?

Fredsprisene til personer som har kjempet for menneskerettighetene og mot egne lands myndigheter har vært kontroversielle. Å belønne «bråkmakere» fremmer ikke fredens sak, har noen hevdet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika var det en dårlig nyhet at Luthuli fikk prisen for 1960, men i Norge ble den mottatt med glede.

Motstanden mot apartheid samlet borgerlige og sosialister, religiøse og human-etikere. Bare noen få var helt uenige.

I en lederartikkel i avisa til Anders Lange, Fremskrittspartiets åndelige bestefar, ble det hevdet at alle negre er like og at neste års pris like godt kunne gis til en av dem «som spretter mavene opp på de små barn og voldtar deres mødre mens fedrene står bundet og ser på».

Flere reagerte negativt da Martin Luther King Jr. fikk prisen i 1964. Det passet seg ikke, syntes de, å gi en pris til en person som skapte uro i USA, Norges allierte i den kalde krigen.

Da var det bedre at den sovjetiske menneskerettsforkjemperen Andrej Sakharov fikk prisen for 1975. Den prisen ble nemlig oppfattet som en ren provokasjon av Sovjetunionens ledere, som så på menneskerettighetene som et våpen i Vestens ideologiske kamp mot kommunismen.