En privat minister

Statsråder har også rett til et privatliv, men Victor Norman tok sitt med på jobben.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har ikke

vært ei god uke for arbeidsminister Victor Norman. Først legger han seg ut med hele fagbevegelsen, og så blir hans personlige bevegelser utlagt på forsida av landets største avis.

Tilfeldig? Ja.

Det ene handlet om politikk, og det andre handlet om... Ja, hva var det egentlig det handlet om? På Stortinget er de ikke i tvil. Victor Normans kjærlighetsliv er en privatsak, sier politikerne med et lite grøss. Tanken på at pressen skal forfølge dem inn på soverommet vekker skrekk og gru. Sikkert også blant journalister. Det får holde med bøttekottet, om vi ikke skal inn i ekteskapet, òg.

Men Victor Norman satte døra på klem da han innledet et forhold til sin egen statssekretær. Etter hvert sto den på vidt gap. I departementet var det ingen hemmelighet at den øverste politiske ledelsen hadde et svært tett samarbeid, og det gikk heller ikke lang tid før det ble kjent utenfor Regjeringskvartalet at statsråden hadde mer enn et profesjonelt forhold til sin statssekretær. Til slutt hadde ikke Norman noe valg. Han måtte ta heisen opp til 15. etasje og informere sin regjeringssjef før noen andre gjorde det. Like etter mottok Kjell Magne Bondevik en e-post om forholdet.

Var det privat?

Selvfølgelig ikke, med mindre Victor Normans private sfære inkluderer et departement, Statsministerens kontor og resten av Akersgata. Kjærlighet gjør kanskje blind, men her forsvant også det politiske gangsynet.

En statsråd kan ikke ha et forhold til sin nærmeste politiske rådgiver. Det skyldes ikke regjeringssjefers skiftende familieverdier. Det handler om tillit til regjeringens arbeid. Utenriksminister Jan Petersen kan for eksempel ikke la Vesla bestemme norsk utenrikspolitikk, selv om han er aldri så betatt av henne, og Victor Norman kan ikke rådføre seg med en han går hjem med etterpå. Det er ugreit for alle han jobber sammen med. Men ikke minst sår det tvil om hvordan viktige beslutninger er fattet. Normans statssekretær utredet blant annet det svært omstridte vedtaket om utflytting av statlige tilsyn. Ville resultatet vært det samme med en mer uavhengig og kritisk rådgiver? Det er mulig, men Norman har lagt seg åpen for beskyldninger om det motsatte.

Er det da en privatsak? Selvfølgelig ikke.

Jeg kommenterer

aldri personlige forhold, sa Bondevik på onsdagens pressekonferanse, hvor saken kom ut av skapet. Han svarte tilsynelatende like uberørt på spørsmål om politisk utroskap som Nationens spørsmål om endringer i boplikten. Statsministeren har lenge visst at Normans forhold var kjent i pressekretser, men han tenkte neppe varme tanker om kjærligheten da han endelig ble bedt om å kommentere det. Likevel forsøkte han seg med privatlivets fred. Mest av gammel vane. Ordet har fortsatt en magisk kraft i norsk presse.

Men ringreven Bondevik vet bedre. Forholdet var kanskje høyst personlig, men det hadde politiske konsekvenser. Statssekretæren sluttet også til slutt. Bondevik hevder at det ikke hadde noe med at han ble kjent med forholdet. Betyr det at han ville latt de to fortsette å jobbe sammen, hvis hun ikke hadde sluttet?

Norsk presse

er svært tilbakeholden med å skrive om politikeres privatliv. Snarere har vi syndet andre veien ved å unnlate å omtale forhold som i ettertid har vist seg å ha hatt stor innvirkning helt til topps i regjeringen. Her skiller vi oss fra andre land, hvor ingenting er fredet. I Storbritannia har skandalene antatt et påfallende politisk mønster - på høyresida handler det alltid om sex, på venstresida alltid om penger. Det er rått og brutalt. Når forsida først ryddes i Norge, heter det mer pyntelig: Kjærlighetsdrama i regjeringen.

Men betyr gårsdagens oppslag at demningen brister? Neppe. Selv om media er blitt mer personfokusert, vil ikke journalister inn på soverommet - hvis ikke politikken havner der. Det gjorde den hos Victor Norman.