En provokasjon mot samene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra 1980 til 1997 arbeidet Samerettsutvalget med å definere samiske rettigheter til land og vann i Finnmark. Utvalget ble nedsatt av regjeringen, som en del av et kompromiss omkring utbyggingen av Alta- og Kautokeinovassdraget i 1981. Den gang lovte Regjeringen at «initiativ til større naturinngrep i Finnmark ikke vil bli tatt før Samerettsutvalget er ferdig med sin utredning». Samiske organisasjoner og Sametinget har forholdt seg lojal til denne avtalen i de 17 årene utvalget har brukt på utredningen. Nå bryter norske myndigheter avtalen nok en gang, gjennom Stortingets behandling av ny minerallov.

Loven vil gi nasjonale og internasjonale gruveselskaper fri adgang til å lete etter og utvinne alle typer mineraler, på privat og offentlig grunn. Allerede i letefasen skal selskapene ha rett til å foreta betydelige inngrep i naturen. I tillegg blir det enklere for mineralselskapene å starte utvinning og drift, ved at ordinær konsesjonsbehandling fjernes. Vi snakker om en radikal liberalisering i forhold til dagens regelverk, og et grovt overtramp overfor landets urbefolkning.

Det er oppsiktsvekkende at myndighetene nå plutselig har begynt å bekymre seg for den internasjonale gruveindustriens ve og vel, ettersom dagens lovverk har fungert nærmest uforandret i flere hundre år. At denne bekymringen tilfeldigvis når sitt toppunkt samtidig som det foregår en debatt om den samiske befolkningens rettigheter til land og vann, er mer enn betenkelig. Urfolk over hele verden rapporterer om samme situasjon, at nasjonalstatene liberaliserer sine lovverk etter påtrykk fra gruveindustrien og Verdens handelsorganisasjon (WTO), på bekostning av urfolkenes rettigheter. Norge er med andre ord i dårlig selskap. Det er dessuten verdt å merke seg at Norges omsorg for gruveselskapene har vokst ettersom utsiktene til å finne verdifulle metaller har økt, spesielt i indre deler av Finnmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom hele dette århundret har norske myndigheter brukt konsesjonsregler for å beholde nasjonal kontroll med de viktigste naturressursene. Lovgivningen for vassdragsregulering og oljeleting og -utvinning på norsk sokkel er basert på prinsippet om at inngrep og utnyttelse ikke kan skje før etter at myndighetene har gitt tillatelse og utferdiget regelverk for slikt. Naturressursene i de samiske områdene har samme verdi for det samiske samfunnet som olje-, gass- og vannkraftressursene har hatt for utviklingen av den norske velferdsstaten. Med bakgrunn i de siste års utvikling i norsk samepolitikk, er det et paradoks at det nå er det samiske kulturgrunnlaget som skal selges billig til verdens gruvegiganter. Næringsdepartementet mener riktignok at samiske interesser er godt nok ivaretatt gjennom en forskrift til mineralloven. Den gir Sametinget rett til å forsinke mineralutvinning i inntil fire år dersom det vil medføre betydelig naturinngrep i samiske områder. Denne retten er imidlertid ikke omtalt i selve lovteksten, og det er jo den Stortinget skal ta stilling til. Forskriften er derfor ingen garanti for at samiske interesser ivaretas på lang sikt. Slik lovforslag og forskrifter er utformet, fremstår det som et forsøk på å tåkelegge at loven bygger på et markedsliberalistisk og urfolksfiendtlig grunnsyn.

Da Sametinget ble etablert i 1989, var det for å gi samene større grad av selvbestemmelse. Det materielle grunnlaget for samisk kultur og samfunnsliv ble beskyttet gjennom innføringen av Grunnlovens paragraf 110a, og språkreglene. Norge var dessuten i sin tid det første land som ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, og har gjennom de siste årene vært aktiv i arbeidet med å utforme utkast til FNs konvensjon om urfolks rettigheter. Til tross for dette har myndighetene ved flere anledninger fattet vedtak som direkte har vært i konflikt med Samerettsutvalgets arbeid, og som har brutt med de løfter regjeringen ga under Alta-striden. I 1993 ble all statens grunn overført til Statsskog SF, som igjen ble pålagt å forvalte grunneierrettighetene på kommersielt grunnlag. Det er derfor en helt klar parallell mellom Stortingets vedtak om utbygging av Alta- og Kautokeinovassdraget og dagens behandling av forslag til ny minerallov. Norske myndigheter har etablert en praksis som ikke samsvarer med folkeretten eller nasjonal lovgivning.

Samerettsutvalget foreslo i 1997 en ny forvaltningsordning for Finnmark, med betydelig samisk medinnflytelse på forvaltningen av naturressurser over og under bakken. Utvalget foreslo at enhver som ønsket å lete etter eller utvinne minerale ressurser, måtte ha forhåndstillatelse fra de nye forvaltningsorganene i fylket. Utvalget var derfor kritisk til at forslaget til ny minerallov skulle behandles før samiske rettigheter var endelig avklart av Stortinget. Minerallovutvalget var like kritisk, og understreket at det var usikkert om forslaget til ny minerallov ville ivareta samiske interesser i tilstrekkelig grad.

Når Stortinget nå starter behandlingen av ny minerallov, betyr det at de folkevalgte allerede nå klart avviser et av de mest sentrale forslagene fra Samerettsutvalget - samenes rett til også å forvalte ressursene under bakken. Sametinget oppfatter Regjeringens forslag og Stortingets behandling som et svik mot de løfter som ble gitt samene i 1981, og mot den lojalitet som den samiske befolkningen har vist i de årene Samerettsutvalget har arbeidet. Mineralloven bryter dessuten klart med prinsippet om folkenes rett til selvbestemmelse. FNs menneskerettskomité har nå bedt norske myndigheter redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å sikre samisk selvbestemmelse og råderett over egne naturressurser. Norge har selv vist til samenes rett til selvbestemmelse i forbindelse med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I konvensjonen heter det at ethvert folk har rett til selvbestemmelse og råderett over sine naturressurser, og «i intet tilfelle må et folk bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag». Sametinget er av den oppfatning at naturressursene i samiske områder utgjør selve eksistensgrunnlaget for den samiske kulturen.

Mineralloven handler ikke bare om prinsipper, politikk og profitt, men minst like mye om lokalbefolkningens følelser overfor den natur og de ressurser som omgir dem til daglig. Den samiske befolkningen har i alle år vist et sterkt engasjement mot kommersialisering av naturressursene, og har ved flere anledninger demonstrert dette overfor de mange gruveselskaper som har vist interesse for mineraler i Finnmark.

Dersom Stortinget ikke avventer behandlingen av Samerettsutvalgets innstilling, er det uten sammenlikning det verste overgrepet mot den samiske befolkningen siden Alta-striden. Et slikt vedtak vil kunne skape konflikter som vil skade samarbeidsklimaet som er bygget opp de siste tyve årene mellom den samiske befolkningen og majoritetssamfunnet. Vedtaket vil også måtte få konsekvenser for samarbeidet mellom Sametinget og norske myndigheter. Multinasjonal gruveindustri er ikke truet, men truer derimot eksistensgrunnlaget for mange av verdens urfolk. Det er budskapet Norge burde være opptatt av å formidle til resten av verden. Å utsette mineralloven ville vist at Norge var villig til å følge egne uttalte prinsipper. Budskapet fra Norge vil bli lagt merke til, også av land vi ellers ikke liker å sammenlikne oss med.