En rasjonell likegyldighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rundt midnatt vil det være klart hvem som er vinnere og tapere i kommune- og fylkestingsvalget. Resultatene vil mange steder endre maktforhold lokalt eller regionalt, men også sende elektriske støt inn i rikspolitikken. I denne prosessen finnes bare en sikker taper: de politiske institusjonene. Den synkende valgdeltakelsen de siste tjue åra er kommet så langt at den reiser spørsmål om det politiske systemets troverdighet.

Vi rister gjerne på hodet over den lave deltakelsen i presidentvalg i USA. Det er en arroganse vi kan spare oss. Ved forrige lokalvalg var valgdeltakelsen i Norge lavere enn da George Bush ble gjenvalgt til president. Deltakelsen i kommunevalget var 59 prosent mens bare 55.6 prosent stemte i fylkestingsvalget. Vi nærmer oss det som mange oppfatter som en kritisk grense for folkestyrets autoritet, dvs. en situasjon hvor mindretallet deltar i valg og flertallet sitter hjemme.

Den synkende valgdeltakelsen gjenspeiler politikkens muskelsvinn. De politiske institusjonene har ikke lenger samme betydning når det gjelder utformingen av menneskenes livsvilkår. Det skyldes at andre samfunnskrefter har styrket seg, men også at politikerne frivillig har gitt avkall på makt. Et godt eksempel på det er avviklingen av den sosiale boligbyggingen. I dag er store skarer av ungdom rammet av astronomiske boligpriser, men ingen diskuterte problemet i valgkampen. Bolig er en sak for markedet og befinner seg derfor utenfor politikkens rekkevidde. Den politiske likegyldigheten i vår tid har altså en rasjonell side.

At de politiske institusjonene blir kraftløse, betyr ikke at det er mindre politikk i samfunnet. Den er bare overført til andre aktører, herunder private kapitalinteresser, organiserte særinteresser og det offentlige byråkratiet. Valgdeltakelsen er en blinkende alarm om behovet for reformer som vitaliserer folkestyret.