FRITT ORD-PRISEN: Jeg er totalt uenig med Nina Karin Monsen i det meste av det hun sier og skriver; ikke minst hennes åpenbare motstand mot felles ekteskapslov for heterofile og homofile, og den ikke alt for tiltalende aversjonen mot «homofil praksis». Men skal jeg av den grunn nekte henne å uttrykke sine, for meg, arkaiske og reaksjonære holdninger og prøve å ta fra henne en ytringsfrihetspris? Nei, selvfølgelig ikke! Jeg ble oppriktig glad for at den kvinnelige filosofen fikk årets Fritt Ord-pris, fordi det har en verdi i seg selv å ha meningsmotstandere som henne.

På en artikulert og reflektert måte har Monsen målbåret en minoritets syn på de siste slagene i kampen om spørsmål som homofili, kvinnefrigjøring, seksualitet osv. Ja, hun er håpløs og gammeldags, og hun er mot det meste av det nye, men er det ikke flott å ha skriveføre mennesker som ikke i ett og alt slikker oss opp etter ryggen med korrekte holdninger?

Hva er det egentlig homsebevegelsen er redd for? Det er ingen tvil om at den allerede har vunnet kampen om sinnene og sannheten. Ikke minst via det fantastiske arbeidet Kim Friele og andre har gjort gjennom åreme, for først å kjempe for avkriminalisering av homoseksualitet, så standhaftig sørge for at vi, for jeg er selv homse, fikk de samme rettighetene som andre. Det er jo denne striden Friele ble tildelt samme pris for i 1978. Den gang tilhørte hun/vi minoriteten, og Monsens mørkemenn- og kvinner, majoriteten, men dette har snudd, lykkelandet er her!