En riktig protest

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er selvfølgelig helt uakseptabelt at president George Bush og hans regjering behandler FNs sikkerhetsråd som et slags underbruk av supermakten USA. Utenriksminister Jan Petersen reagerer helt korrekt når han sammen med de andre ikke-faste medlemmene av Sikkerhetsrådet protesterer mot at USA tar kontroll over FNs eksemplar av Iraks våpenrapport og vil bestemme hvem som skal få se alt det som er sendt til rådet. USA vil bare gi komplette kopier til Sikkerhetsrådets andre fire faste medlemmer, mens de ti øvrige medlemmene bare skal få tilgang til et redigert utdrag av rapporten på tolv tusen sider.

Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer har vetorett. De ti roterende medlemsnasjonene har bare stemmerett. Dette er en faktisk deling av rådet, men det gjør ikke de ikke-faste medlemslandene til B-medlemmer og stemmekveg for de fem faste. Det er det samlede råd som har de vidtgående fullmakter FN-pakten legger til Sikkerhetsrådet.

Vi finner ekstra grunn til å legge vekt på protesten fra utenriksminister Jan Petersen. Han har vært blant dem som sterkest har framhevet betydningen av at USA ikke valgte alenegang i forholdet til Irak, men fulgte det som er kalt «FN-sporet». Behandlingen av Irak-rapporten kan nå undergrave Sikkerhetsrådets autoritet og svekke legitimiteten til rådets endelige vurdering av Irak-rapportens innhold i forhold til rapportene fra FNs egne våpeninspektører.

I sin tale ved overrekkelsen av Nobels fredspris i Oslo i går understreket fredsprisvinner Jimmy Carter at FN representerer den beste veien å gå for å bevare fred. Men det forutsetter at beslutningene fra FNs sikkerhetsråd blir respektert og håndhevet. Han advarte mot at mektige land bruker sin overmakt til å gå til forkjøpsangrep, eller såkalt forebyggende krig, som president Bush nylig innførte som amerikansk doktrine.

Forkjøpsangrep kan få katastrofale følger, sa Carter, og kritiserer ganske direkte den politikken som Bush-regjeringen nå fører både overfor FN og overfor Irak. Det som foruroliger oss, er at kritikken faller for døve ører i Det hvite hus.