En roman av klasse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Jeg ser dere kjører utdrag av høstens romaner hver lørdag i sommer. Er det plass til en etteranmeldt kandidat?

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel er dessverre ikke den som tar ferie uten

videre. Nå står han her med noen fettede ark som minner om et manuskript i hånda.

– Langt ifra, Smergel. – Løpet er lagt for lengst.

– Men lytt da, i hvert fall. Min roman «Jeg forbanner spriten selv» har alt! Et konsentrat av norsk litteratur på sitt ypperste. Bare hør:

«Før han krysset sitt spor, kastet flyktningen lasso rundt fru Luna. Jeg har deg nå, tenkte han, dette er selve frihetens øyeblikk! Fyr og flamme! Genanse! Verdighet! Et møte ved milepælen! Atter sprang han over slike fjell og daler som han hadde sett i sin barndom. Igjen lå han i grønne enger. I det fjerne hørte han selve Nordlands trompet. Som en stengt gitar, musikk fra en blå brønn, bikubesang fra en maskeblomstfamilie bakom de syngende skoger, der ute i det store, øde landskapet.

Mennesket! tenkte han. Skapelsen! Messias! Kransen og korset! Jeg er forføreren, erobreren, oppdageren! Jeg er slangebæreren, drømmefangeren! Flaggermusmannen, frelseren og snømannen! Jeg er den som frykter ulven! Den siste viking! Her jeg vandrer med sordin i skyggen av små menn midt på dagen. Mens jeg strekker meg som en Ikaros mot Sofies verden.

Kunne han bite i seg skammen? Spør vinden! Det ligger et land mot den evige sne, derfra fins i hvert fall utsikt til paradiset. Hvor ung må verden ennå være? Hvor naiv? Hvor super? Hørte han lyden av noen som åpnet en dør? Borte fra huset i mørket? Et nødrop fra en myk sofa? En salme ved reisens slutt? Eller var det bare trollelgen, den samme gamle? Det blåste fra dauingfjell. Knytt nevene, tørk tårene. Løp mann!

Han nærmet seg isslottet. En mann i gul frakk. En underlig, gråsprengt en, bortreist på ubestemt tid. Hvem ville trodd at denne mannen var lektor i den norske, videregående skole? Det var han da heller ikke. Gi meg en paraply jeg kan slå i filler mot et fast punkt, freste han. Så skal jeg sannelig flytte kloden.»