En røverhistorie

Evig eies kun det tapte. Og dessuten stiger prisene på det som er i behold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER AT

forferdelsen over tapet av nasjonalskattene «Skrik» og «Madonna» har gått over til stille savn, bør vi kunne koste på oss en aldri så liten cost-benefit-analyse. Slike sjokkopplevelser vil alltid ledsages av oppmerksomhet. Og selv om oppmerksomhet aldri kan oppveie tapet av det eller den kjære, må vi erkjenne at den lindrer effektivt, som et effektivt plaster på såret.

AT MUNCH

var stor, visste vi jo alle. Men at han var stor at ranet toppet nyhetene verden over, var nok en overraskelse for mange. Vi er så vant med at vi overdriver betydningen av våre nasjonale helter, at vi ikke riktig vil tro det når Munch nevnes i samme åndedrag som Van Gogh, Gauguin og Picasso. Og siden verdens medier er kanaler for markedsføring, må vi regne med at Munchs øvrige verker, blant annet tusenvis av grafiske trykk, vil stige i verdi. Det er ikke lett å forestille seg reklameeffekten av et globalt, ukelangt «Skrik». Kanskje sitter den sympatiske museumsdirektør Gunnar Sørensen på en Munch-samling av større verdi i dag enn før ranet? Kanskje han rett og slett smiler litt skjevt for seg selv når alle tv-lys er slokt. Endelig har de brede lag av folket våknet, tenker han kanskje. Endelig har Munch og ekspresjonismen kommet i sitt rette lys. Endelig har Tøyen kommet på kartet. Endelig verdsettes kunnskap i kunst og kunsthistorie.

DET ER DERFOR

tid for en konspirasjonsteori. For hvem har «tjent» på ranet? Det kunstfaglige miljøet. Oslo kommune. De som eier en Munch, et maleri, en litografi eller andre grafiske trykk? I et museum er markedsverdien et fiktivt regnestykke. Et ran skaper dynamikk, uansett hva som skjer med de stjålne bildene. Eiere av andre verker henvender seg nå til kunsthandlerne. Er det et gunstig tidspunkt å selge?

Prisen på Munchs malerier har steget med 20 prosent siden tyveriet av «Skrik» i 1994, mot 8 prosent for andre kjente malerier fra samme periode, leser jeg på nettstedet bloomberg.com.

MUNCH FINNES

i alle prisklasser, fra anslagsvis 10 000 kroner til 600 millioner kroner. Munch nummererte ikke trykkene sine. Han ødela heller ikke platene etter endt opptrykk. Han brukte dem ofte om igjen. Det er derfor usikkert hvor store opplagene av de forskjellige grafiske trykkene er. Og prisene har vært overkommelige. 90 prosent av alle Munch-trykk som er auksjonert siden 1997 har kostet mindre enn en halv million kroner (mindre enn en brukt skjærgårdsjeep). Halvparten gikk under hammeren for mindre enn 50 000 kroner, ifølge artprice.com i Lyon i Frankrike. Det er nesten ikke mer enn et semesterlån for studentene på kunsthistorie. Nå har markedet for den minste skisse fra Munchs hånd vokst enormt og dermed også prisene.

Derfor, politimester Bastian. Sjekk motivene. Ta DNA-prøver fra byrådsleder Erling Lae, museumsbestyrer Sørensen, daglige ledere for Blomqvist og Grev Wedels Plass Auksjoner og alle professorene i kunst-historie på Blindern.