En sjenerøs fiende

Det ble noen titusener på en rekke forhenværende revolusjonære til ferien. Demokratiet er raust mot dem som ville det vondt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOEN BLANT OSS fikk utbetalt mer feriepenger i år enn ventet. Gamle AKP-ere fra de harde 70-åra har studert mappa si og fått innsynsutvalgets stempel for at de ble urettmessig overvåket. Slik kan historien ende i et paradoks: Det var magre tider for de revolusjonære kadrer på 1970-tallet. Men i dag, når de sitter i godt betalte jobber som lektorer, direktører og forskere i privat og offentlig tjeneste, gir en forståelsesfull og angrende stat erstatning til dem som arbeidet for væpna revolusjon. Kapitalismen spanderer millioner på folk som ville knuse den. «Så sjenerøs kommer kommunismen aldri til å bli,» sukker en venn av meg med 13 ulovlige rapporter fra Overvåkingen i mappa si. Hele 2,1 millioner kroner ble utbetalt før innsynsutvalget tok fortjent ferie.

NOEN ER FORBLØFFET over hvor intenst de ble passet på mens de kjempet for å velte det bestående systemet. Andre er blitt skuffet. Jeg så nylig i avisa at revolusjonslederen og AKP-formannen Pål Steigan syntes det var oppsiktsvekkende lite i sin mappe. Derfor får han vel mindre tilskudd enn ideologen Finn Sjue, som fikk 80000 før ferien satte inn. Noen har til og med oppdaget at de ikke hadde noen mappe. Slik kan ens revolusjonære liv ha vært levd forgjeves. Hvis det da ikke skyldes at dekktiltakene var så effektive at ingen oppdaget deres innsats for proletariatet. Men det kan også hende at deres revolusjonære periode falt etter at overvåkingsinstruksen - etter mye protest, bl.a. fra Dagbladet - ble endret i november 1977, da det ikke lenger kunne innhentes opplysninger utelukkende på grunnlag av medlemskap i politiske organisasjoner. Før den tid var Overvåkingspolitiet altetende. Min venn forteller at hans forhold til familien var detaljert utredet i et lengre notat. Vedkommende var på den tida medlem av Unge Høyre. Men ellers ble de revolusjonære skygget, telefonovervåket og sjekket mot registre, det var agenter og mikrofoner over alt. Det var noe av spenningen ved det hele: «Den døgnkontinuerlige spenningen, blikkene fra ukjente menn i mørk dress. Biler som hang på min bil litt for lenge,» forteller den gamle revolusjonslederen.

MANGE SOM ALDRI drev med noe annet enn lovlig politisk aktivitet, og likevel ble overvåket, fortjener naturligvis alle de pengene de nå får. De færreste utgjorde noen fare for det norske demokratiet. Det gjelder muligens for de fleste medlemmene av Norges Kommunistiske Parti, som fikk sitt liv vrengt ut i rapporter fra Overvåkingspolitiet. Jeg vil tro det må ha vært slik med Finn Gustavsen, også. Men AKP var antakelig «begrenset farlig», for å si det med min venn. De ville «væpna revolusjon» og så på ytringsfrihet og andre liberale rettigheter som borgerlige nytelsesmidler. Noen av dem kunne si: «Når vi kommer til makta, skal sånne som du henge i lyktestolpen.» Noen universitetslærere ble mobbet fra sine stillinger. Men den borgerlige rettsstaten burde selvsagt ha sagt: «Ja, vi overvåker folk som utfordrer vår demokratiske orden, men ikke dem som driver lovlig politisk virksomhet.» For selv en liberal stat må ha grenser for hva den kan godta. Men den skal ikke betrakte meninger som illegitime. Det er handlinger som bør være ulovlige. Problemet er selvsagt at det kan være vanskelig å skille ytring fra handling. For hadde AKP-ernes meninger blitt omsatt i makt, hadde vi fått et stalinistisk diktatur. Da hadde nok ingen fått erstatninger for kontroll verken av meninger eller handlinger. Men, som vi vet fra Lund-kommisjonen, ble det gjort mange ulovligheter fra demokratiets vokteres side. Og det meste ble benektet i samtida. Nå gjør demokratiet opp for det.

I DAG SER NOK unge mennesker med undring på denne revolusjonære raptusen som grep gymnasiaster og studenter en kort periode for et kvart århundre siden. De fleste er jo kommet til sans og samling. Noen har funnet seg en ny religion. De er som hestene som ser stallen brenne. Får de sjansen, så løper de inn igjen. Deres lengsel etter noe å vie seg til er ustoppelig. Andre, som Finn Sjue, har gjort det til en livslang oppgave å overvåke overvåkingsorganene. Slik har han bidratt til å kaste lys over demokratiet selv, og gjort det mer liberalt. Noen er blitt underholdningsfigurer, som Tron Øgrim. Så er det kanskje heller ikke noe urimelig ved at de får noen kroner i honorar. Spørsmålet er bare hvor mye de er verd. Og all underholdning behøver jo ikke å være morsom.

POLITIET BRUKTE mange ganger mer penger på å overvåke de revolusjonære enn de nå får tilbake som erstatning. For så vidt jeg kan se, er utbetalingene godt innenfor solidaritetsalternativet eller prinsippene for støtte til norsk kultur: Den skal som kjent gå med litt underskudd. Enhver historie bør også ha en moral, og den som handler om AKP-erne i 1970-åra er nok ennå ikke formulert. Min venn sier han vil bruke et eventuelt erstatningsbeløp på Klassekampen. I dag er den revolusjonære avisa blitt stuerein langt inn i borgerskapet, som nå strømmer til som aksjonærer. Men som de fleste revolusjonære fra den gang har heller ikke Klassekampen tatt noe selvoppgjør. Og inntil videre lever også den godt på støtte fra staten. Maken til kjedelig fiende kan knapt revolusjonære finne.