En skjør dans

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gang opplevde jeg en sint danser i Mexico City. Han hadde en krone av horn på hodet og danset som en hjort med ville sprang. Det var bare en håndfull tilskuere i salen, og da hjorten stoppet sitt kraftkrevende ritt, var det nesten ingen som klappet. Da gikk danseren til kanten av scenen og klappet selv. Voldsomt.

Det var et brudd på en toenighet. Den mellom artisten og publikum. Nå er det kanskje i ferd med å skje igjen, denne gang over hele verden. Tenk om ingen kommer. At alle uteblir. Da blir veldig mye meningsløst.

For hva er vel en tragisk opera hvis ingen er der for å gråte? Hva er vel en latterscene når ingen ler? Det finnes andre scener, andre toenigheter, andre meningsløsheter. Ekspeditører i sin ensomhet, hengende over sine disker. For hva er vel en butikk uten kunder, en bedrift uten kjøpere? Hva gjør en rådgiver når ingen vil ha råd?

Vi tok toenigheten for gitt. Den var til stede overalt. Foreldre og barn. Lærer og elev. Fører og passasjer. Lege og pasient. Nå er alle overrasket. Hvorfor forsto vi så lite av det økonomiske systemet som behersket vår hverdag?

For noen år siden herjet en epidemi, SARS, store deler av verden. I Canada la den store byer øde. Folk våget seg ikke ut. Restaurantene var helt tomme. Det var også kinoer og teatre. Men til slutt forsvant viruset. Alt åpnet igjen.

Toenigheten kom tilbake, men mer sårbar og skjørere enn den hadde vært.

Nye epidemier vil komme – som kan spre seg over hele verden. FN har allerede varslet den neste. Men vi er forberedt, vi er i beredskap. Vi har lagre av medisiner og planer klare for produksjon av vaksiner. Når viruset begynner sin spredning mennesker imellom, er vi klare til å rykke ut.

Vi kan både behandle og forebygge. Virus har alltid vært og vil alltid være en del av vår hverdag. Akkurat som grådigheten.

Den finnes det ingen vaksine mot.