En smakssak

2007 var året da smaken herjet norsk kulturdebatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA IVAN Storm Juliussen åpnet utstilling på Jæren nylig, tillot estetikkprofessor Hild Sørby seg å kritisere marinemaleriene hans i Stavanger Aftenblad: «Bildene krever ikke noe av sitt publikum, bortsett fra deres penger. Bildene er lettleste, sentimentale og pompøse». Juliussen har lært seg vår tids standardforsvar for kunst som appellerer til mange, men ikke til «forståsegpåerne», og slo tilsynelatende ydmykt tilbake i samme avis: «Kritikere har rett til å mene det de vil, og jeg vurderer ikke meg selv som noen stor kunstner, men jeg synes ikke Sørby har rett til å nærmest beskrive dem som liker min kunst som idioter. Jeg nekter å tro at samtlige av de 15.000 som overvar forrige utstilling, er idioter når det gjelder å forstå et vakkert bilde». Aftenbladet rapporterte samtidig om braksalg og rekordtilstrømning til Juliussen-utstillingen.

SNART KOM Sørby på ny ut i hardt vær. Hun ga uttrykk for at kjøpesenteret M44 på Bryne – blant mange stygge kjøpesentre – kanskje er landets aller verste etterkrigsbygning. Muligens hadde senterleder Carsten Bo Andersen merket seg Juliussens professortilsvar: «... jeg reagerer litt på at noen så bombastisk kan si slike ting. Jeg tenker på kundene som skal få lov til å ha sin egen oppfatning», sa den omsorgsfulle M44-sjefen. I 2007 er smak nemlig blitt et minefelt, et tema som i forbløffende grad setter sinnene i kok, og det tryggeste forsvaret later til å være en populistisk appell til kvantitet: Det må jo være professoren det er noe galt med når så mange andre liker både Juliussen og M44! Men at et menneske med årelang estetikkbakgrunn synes Juliussens bilder er lite krevende, betyr ikke at hun synes de som liker dem er idioter. I dag later imidlertid relevant kulturkritikk nærmest automatisk til å bli omtolket til personangrep på dem som ikke er enige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ORDSKIFTET om Marianne Aulies “innsmigrende mykporno", som Stig Andersen kalte kunsten hennes, ble med over i det nye året da 2006 ble 2007. Siden har det gått i ett: Frid Ingulstads eventuelle medlemskap i Forfatterforeningen, Ari Behns påfuglservise, Christian Ringnes’ skulpturpark til kvinnens pris, Kjell Ivar Skjerdingstads kritikk av Anne B. Ragde, Jonny Halbergs kritikk av «mellomromanen», Ingrid Schuleruds designstolproblematisering av interiørhysteriet og Knut Faldbakkens forsvar for en kunnskapsrik elite. Rollegalleriet presenteres påfallende ofte på samme stereotype vis: Den tåketalende akademiske bedreviteren mot den kommersielt vellykkede, «folkekjære» underholderen. Faldbakken oppsummerte den manglende nysgjerrigheten: «... hos oss stiger skepsisen til et brøl av selvrettferdig avvisning: Jeg vet selv best hva jeg vet. Er ikke det bra nok, kanskje?»

I EI TID der aksepten for gigantiske økonomiske forskjeller er sjokkerende stor, virker det «som om vi tviholder på en kulturell likhet», poengterte Erling Dokk Holm i Juliussen-debatten. Samtidig ynder flere representanter for «kultureliten» selv å mistenkeliggjøre forbruk av «høykultur» og på lite fruktbart vis redusere den til uttrykk for sosiale ambisjoner: Med sosiologen Pierre Bourdieu på baklomma antyder de at mennesker som kjøper eksklusive møbler primært er strateger som higer etter «kulturell kapital». Men som Faldbakken skriver: «Det er ikke antifolkelig aristokratisk snobberi å hevde at Arne Jacobsen har tegnet bedre stoler enn Ekornes». Ei heller er det nødvendigvis snobberi å innrede stua med Jacobsen-møbler. To tanker må tenkes samtidig: Folk må få konsumere akkurat den kulturen de lyster. Men både kunst og kritikk blir meningsløs den dagen antallet kjøpere blir kvalitetskriterium.