En smårar cyber-Dylan

Beck har ikke gått over på den andre siden for å hente inn stoff til sin nye skive, han er der hele tida. Fikse Beck som fikk «Lille Lørdag»-generasjonen til å gå i trance etter «Looser», spytter igjen, nå med et sterkt album.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når han dukker opp på Quart er det bare å gjøre klar til sommerhygge. Riktignok flår Beck innom de aller fleste sjangere som eksisterer i populæremusikkhistorien. Derfor må du bruke litt tid,for det er ganske mye rart å forholde seg til.

På «Odelay» havner vi i en lettkledd countrybar, i en nærmest akustisk rødvinsbule, virrer forbi britpop og lander i et sykt og rått teknoselskap. Og rundt neste sving dras vi ganske skånsomt opp på planeten Psykedelia før det braker rett inn i knasende rock pluss et vell av diverse andre lydraketter.

Dette høres sikkert ganske spinnvilt ut, og det er det, men det må en Beck til for å få det til å stemme. Men, Beck kunne godt ha dempet sin iver etter å gjøre det definitive albumet, her og der blir det mye lydstaffasje uten nevneverdig innhold. Uforutsigbarheten til Beck er både en svakhet og styrke, mest det siste. Han byr på de heftigste refreng for så å kutte ut grooven med heavygitarpauser og glattcellehyl. I det andre øyeblikket velter han hjernen din med cabaret og rap og så svale trompeter.

Saken er at inne i det svale komponistlyset sitter Beck og syr det totale kaos sammen for oss, så vi neondustene skal skjønne og like det.

Mannen er en potent låtskaper, en Cyber-Dylan hvis vi skal ta i, og det skal vi jo. Melodiene er alternativt kommersielle og tekstene, ha, ha, ha?

For Beck virker det som om sjangernes orden er likegyldig. Han handler kalkulert etter innfallsmetoden og får denne lytteren hekta. Et sunt avhengighetsforhold.