En solid ledelse

«Jeg er med for å vinne» sa Hillary Clinton da hun lanserte sitt kandidatur. Det merkes, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

MANCHESTER, NEW HAMPSHIRE (Dagbladet)

«Har dere lykkes med å nå ut til de kvinnelige velgerne?» spurte jeg den mørkhårete kvinnen med det skarpskårne ansiktet foran meg. Hun satte de brune øynene i meg, og uttrykket i dem var ikke varmt: «Vel, det ser ut til at vi er i ledelsen, så det er i hvert fall noe som virker.»

Mandy Grünwald spiller i den øverste divisjonen, og hun spiller for å vinne. «Hvor kommer dere fra?» spør hun. «Spania, Nederland, Norge» svarte vi som akkurat da sto rundt henne i spinrommet etter de demokratiske presidentkandidatenes TV-debatt sist søndag. «Og New Hampshire», sier sistemann.

«Ja?» sier hun med et stort smil og vender seg til mikrofonen fra New Hampshire.

Det er ytterst få primærvalgvelgere i Spania, Nederland og Norge. Men noen av dem som teller aller mest, befinner seg nettopp i New Hampshire.

Hvem hun jobber for? Trenger du å spørre?

Og ja, hun jobbet også for den første Clinton. Det står mye om Mandy Grünwald i Clinton-litteraturen, både den om Hillary og den om Bill. Den tøffe New York-venninnen og solide, lojale og trofaste rådgiveren. Men også om den fortvilte Grünwald som var rasende over at den uansvarlige og risikosøkende Bills handlinger truet med å velte det store prosjektet de alle jobbet så knallhardt for.

Hun er New York-uhøflig på den måten som uten ord forteller at hun bare har tid og tålmodighet til det som er nyttig akkurat nå: Det prosjektet som går ut på først å vinne nok delegater i primærvalgene til neste år til å sikre nominasjonen i det demokratiske partiet, og deretter slå den som til slutt står igjen av de elleve middelaldrende og eldre mannfolkene som Det republikanske partiet skal velge blant.

Grünwalds kjappe beregning av hvor få primærvalgvelgere det er i Norge er bare ett av mange tegn på profesjonaliteten i Hillary Clintons valgkamp. Ray Buckley som i mars i år ble valgt til leder for Det demokratiske partiet i New Hampshire, forteller en historie som bekrefter inntrykket. Det var fjorten ansatte på det lokale partikontoret i Concord, New Hampshire. Etter at Clintons valgkamporganisasjon hadde bemannet sitt hovedkvarter i New Hampshire, hadde Buckley to medarbeidere og tolv ledige jobber på sitt kontor.

«Når jeg kommer inn i Clintons hovedkvarter, kjenner jeg nesten alle. Og de kjenner meg,» sier Buckley som har jobbet for Det demokratiske partiet og partiets kandidater i primærvalgene i New Hampshire siden han var 10 år gammel. Han kjenner alle i denne delstaten med 1,2 millioner innbyggere opp mot den kanadiske grensen.

Etter at han var blitt valgt til det lokale partiets leder, dro han på besøk til valgkamphovedkvarteret til Barack Obama. Innenfor døra der spurte han etter sjefen som var en han kjente. «Hva var navnet?», spurte damen i resepsjonen. «Ray Buckley», svarte Ray Buckley og forteller at navnet ikke gjorde noe inntrykk på damen. «Har De en avtale?», spurte hun. «Vel, jeg kjenner ham fra langt tilbake. Han vet hvem jeg er», sa partilederen og ser bekymret ut på Obamas vegne.

«Det var greit å få jekket ned selvfølelsen hos en nyvalgt partileder.

Det var kanskje 75 mennesker i det rommet. Det var ingen der som reiste seg opp for å dra i gang en samtale med meg. De visste ikke hvem jeg var, og jeg visste ikke hvem de var. Det var ingen fra New Hampshire der», forteller Buckley.

Jeg besøkte New Hampshire i vinter, bare et par uker etter at Hillary Clinton la den nå så berømte videoen ut på sin hjemmeside der hun sier «Jeg er med. Og jeg er med for å vinne». Da traff jeg Kathleen Strand. Hun var pressetalsmann på partikontoret for Det demokratiske partiet i New Hampshire. Da intervjuet var over, fortalte hun at hun samme dag hadde fortalt på kontoret at hun skulle begynnes hos Clinton.

I vinter gikk hun i jeans. Jeg traff henne igjen nå da Clinton kom med sin støtte til den amerikanske arbeiderbevegelsen på yrkesskolen i Manchester. Hun gikk i en elegante buksedrakt av typen «powersuit». Men enda viktigere, den løse tonen fra det litt rufsete partikontoret var borte. Hun var blitt mye mer New York. Eller var det grünwaldsk?.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer