En splittet nasjon

jeg har en fæl familiehemmelighet: Familien min er republikanere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VANLIGVIS

utspiller det amerikanske presidentvalget seg i en håndfull delstater vi kaller svingstater. Det dreier seg om et dusin delstater hvor velgerne ikke har bestemt seg ennå. Som for eksempel Ohio og Minnesota. De fleste ligger midt i landet og uhyre langt fra der folk som meg bor og arbeider. Jeg ser bare for meg endeløse maisåkrer dekket av snø.

DENNE UKA

derimot flyttet valgkampen seg til New York. John Kerry kom for å holde en viktig tale om Irak. George Bush var også i byen for å holde tale. Det var i FN. En eneste ettermiddag befant de seg bare et kvartal fra hverandre i Midtown Manhattan, hvor de fornærmet hverandre på det groveste. Og pisket fram følelsene hos tilhengerne.

To collegestudenter som holdt en «Vi elsker Bush»-plakat, begge velstelte sørstatsgutter som nettopp hadde begynt på college i New York, påsto at Kerry-tilhengere spyttet på dem.

«Jeg tror ikke det er noen fredelig gjeng,» sa den ene, Drew Donahue.

DE STO PÅ 53. GATE

og kom i krangel med en meksikansk immigrant som het Hilda Cruz. Men de ville ikke snakke direkte til henne. Alle snakket til hverandre med meg som en slags mellomperson.

«Si til de gutta at George Bush er en terrorist,» sa Hilda til meg.

«Fortell henne at John Kerry er fransk,» snerret guttene tilbake.

Så langt har vi kommet i USA. Enhver som ikke forstår at nasjonen er dypt splittet, lurer seg selv. George Bush har blåst nytt liv i en lidenskapelig ondskapsfull venstreside. De to partene kan ikke snakke med hverandre.

De har helt forskjellige tolkninger av fakta, historie og verdier. Vi begynner å likne på Midtøsten nå. Og samtalen på gatehjørnet i New York er omtrent så høflig og sofistikert som det er mulig å få en samtale nå for tida.

SELV VOKSTE JEG OPP

i New York. Og jeg har en fæl familiehemmelighet jeg ikke klarer å vedkjenne meg overfor mine venner: Familien min er republikanere. Alle sammen. Begge foreldrene mine og broren min. Til og med hans kone. Og enda verre, de er ikke engang den typen republikanere vennene mine elsker å hate: rike bankfolk og texanere.

De er den typen republikanere som forbløffer venstresida: hvit, urban arbeiderklasse. Faren min kjører taxi, og broren min er flymekaniker.

«Hvordan kan de stemme på Bush?» ville vennene mine ha sagt. «Bush gir jo blaffen i dem. Han bryr seg bare om rikfolk.»

Og da ville broren min svart: «Tror du John Kerry, med sin millionærfrue og seks herskapshus, bryr seg om meg?»

Og sånt er det temmelig vanskelig å argumentere mot.