En språkflyktning fra Lørenskog

LØRENSKOG STASJON (Dagbladet): De som var unge da jappene antastet landet, vil kanskje huske Trond Granlund (47) som popsanger på sidemålet engelsk. Men siden 1995 har mannen latt de hese stemmebåndene fornorske seg helt. Språkflyktningen er mer fornøyd enn før, også når det dukker opp «Bilder inni hue», som hans nye CD heter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Om jeg har mange bilder inni huet? Ja, jeg har kanskje det, det har jeg kanskje hatt i mange år. Jeg har en ganske så frodig fantasi, sier Trond Granlund sittende på en krakk utenfor Lørenskog og Sesam stasjon. Formiddagssola er i kjølig septemberhumør når et par forsinkede NSB-tog har dårlig samvittighet i retning Oslo S.

- Åssen er det å være Trond Granlund akkurat her og nå?

- Det føles bra fordi jeg får litt belønning for å ha sliti jamt og trutt i 24 år. Spesielt de ti siste åra som artist syns jeg har vært jævla gode fordi jeg har klart å konsentrere meg om det jeg har løst til å drive med. Jeg holder på innafor en musikksjanger jeg er jævla glad i.

Engelsk var ikke riktig

- Du har brukt ganske mye tid på å synge deg vekk fra engelsk?

- Ja, den prosessen var lang. Den begynte allerede i midten av 80-tallet, da jeg første gang tok kontakt med Trond Ingebrigtsen (Bjølsen Valsemølle). Jeg fikk noen norske tekster av ham som jeg hadde veldig løst til å gjøre noe med. For innerst inne skjønte jeg at det ikke var riktig å synge på engelsk. Men jeg var likevel ikke moden for det da, og blei det ikke før i 1995 med skiva «Tida er det ingen som kan snu». Da løsna det. Heldigvis.

- Hvordan vurderer du deg sjøl som tekstforfatter?

- Jeg har aldri vært noen stor tekstforfatter, men regner meg som en fusker i faget som veit at et par av tekstene mine holder på et album. Det er noe av kunsten det, å vite å begrense seg.

Har det perfekt

- Hadde det vært bedre for deg som artist å være født i USA?

- Nei, jeg trur egentlig ikke det. For den typen artist jeg er nå, som har finni ei sånn rootsnisje, tror jeg Norge er helt perfekt. Det fineste er at jeg nesten styrer og ordner med hele greia mi sjøl.

- Innafor visse musikermiljøer nyter du stor respekt, hva tror du det kommer av?

- Veit ikke helt, men det har kanskje noe med at jeg ikke kasta meg på den coutrybølga som kom for noen åra sia. Folk visste at jeg hadde holdt på med jordnær rock, eller folkemusikk som jeg kaller det, i ei god stønn. Sjøl da jeg spilte mer pop, var det rølp og rock'n'roll ute på konsertene, sier Granlund.

I sølvpapir

- Angrer du ikke på at du kastet popen i bøtta og begynte med norskamerikansk folkemusikk?

- Nei, det gjør jeg ikke, men jeg skal ikke legga skjul på at jeg ble litt fanga av det å selge mange plater etter at Georg Keller blei hyra inn som produsent. Fra å være en artist som holdt på med sitt, og solgte sånn passe, tok det plutselig av. Den første skiva som Georg produserte solgte 10000, den neste 20000 og den tredje 50000. Det var jo litt moro, men jeg skjønte at det var noe han gjorde med meg og uttrykket mitt som jeg ikke hadde styringa over. Han pakka det lissom inn i sølvpapir, og etter den tredje skiva var jeg lei.

En norsk Hank

- Du har en tittel på den nye plata som bærer det sterke navnet «Plutselig smakte whisky'n' salt»?

- Det er ei genial låt som Dag Tufte har skrivi. Noen ganger kan såkalte amatører skrive geniale ting. Jeg blei kjent med ham på Skillingsborgen i Oslo - som nå dessverre er rivi. Han hadde 200 tekster, og denne er det nærmeste jeg føler noen har kommi den derre Hank Williams-typen tekster på norsk. Den låta trur jeg på, ja, jeg tar den helt alvorlig. Akkurat som Hank gjorde det med sine låter.

- Og så synger du om å sette opp en bauta på riksvei 14 av Åge?

- Den er det Henning Kvitnes som har skrivi. Han ville først at tekstlinja skulle væra «Sett opp en bauta over Prudence oppå fjellet.../». Da var jeg ikke helt enig i, ettersom Prudence holdt på i en fire- fem år og så ga de seg. De lot seg knekke, men Åge er der ennå, og han fortjener en bauta, sier Trond Granlund.

Som kanskje også burde få en bauta på en eller annen riksvei sammen med de andre surrebøttene Tysland og Kvitnes.

MED HATT OG HIMMELVOGN: Sliter'n Trond Granlund er ute med ny skive. Mange har kanskje allerede hørt den hese stemmen synge «Himmelvogna» på en eller annen radiobølge.