En stasminister

Innimellom bryllup og fotballkamper skal Kjell Magne Bondevik bestemme seg for om han vil fortsette i politikken. Det virker som et stadig lettere valg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vannkraft

. Skatt. Irak. Barneporno. Strandsonen. Litt skatt igjen. Bryllup. Oljeleting. Smiths Venner. Revidert budsjett. Litt mer skatt. Et gjesp. Statsministerens månedlige pressekonferanse duppet mellom det banale og det lødige, det lokale og det internasjonale. Kjell Magne Bondevik svarte like lett og ubesværet på alle spørsmål. Av og til med en bekymret mine (jeg synes porno generelt er en uting, barneporno spesielt), av og til med et skjevt smil (bare jeg fortsatt får gå i land med båt, er jeg fornøyd).

Han hadde

nettopp tatt imot Russlands nye utenriksminister, snakket litt om overfiske i Barentshavet, fordi noen nede på Stortinget hadde insistert på det i spørretimen samme morgen. Litt om felles utfordringer. Samarbeidet mellom de to landene er godt. Slik en statsminister skal sørge for.

Men så et stort glis: - Det er heldigvis noen dager til.

Spørsmålet var om han allerede hadde bestemt seg for om han vil ta gjenvalg. Nominasjonskomiteen til KrF i Møre og Romsdal skal ha svar 21. juni. Var det tanken på livet etter dette som fikk ham til å smile så bredt? Et liv uten tabloide journalister som vil vite hvor godt han egentlig kjenner Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow (- Å si at jeg kjenner dem godt, er å ta hardt i). På den annen side, invitasjonene vil forsvinne med journalistene.

- Statsminister

Kjell Magne Bondevik må være sliten nå, sa valgforsker Henry Valen i et intervju med NTB i anledning sin egen 80-årsdag. Valen har selv ikke tenkt å gi seg. Men det er mindre slitsomt å følge norsk politikk utenfra enn å være i sentrum av den. Nestoren mener Bondevik må være nedkjørt etter så mange år som statsminister, ikke minst fordi han har vært limet som har holdt de to regjeringene sammen.

Uten brubyggeren Bondevik ville det politiske landskapet sett ganske annerledes ut de siste åra. Sentrumsregjeringen ble beskrevet som et luftslott, men bardunene holdt lenge nok til å bryte Ap's hegemoni. Samarbeidsregjeringen var et nesten like stort mirakel, der den overvant KrFs materielle skepsis og om-favnet Høyres markedsliberalisme.

Men miraklenes tid

synes omme. I hvert fall uten hans finger med i spillet. Kan han gi seg akkurat når limet er i ferd med å løsne og blokkene ser ut til å gjenoppstå?

Neste valg vil igjen dreie seg om venstre mot høyre, Jens mot Erna. Offisielt er Kjell Magne Bondevik fortsatt statsministerkandidat in spe foran valget, selv i Høyre. Men hvem tror det vil vare med en ny Høyre-leder som strutter av selvtillit og styringsvilje? Som åpent utfordrer Bondeviks slalåmkjøring ved å si at Frp er den mest naturlige budsjettpartneren? Ikke bare partiet, men hele høyresiden i politikken har medvind. For Bondevik og KrF må det føles som motvind. Det viser også meningsmålingene.

Det butter for Bondevik nå. Hans personlige popularitet har alltid vært løsrevet fra partiets oppslutning, men nå nærmer de seg på vei ned, mens Erna Solberg har passert ham med god margin. Det er som hans avgang allerede er diskontert. Og som en amerikansk president på oppsigelse, synes han stadig mindre opptatt av politikken og mer av det seremonielle. I det siste også bokstavelig. Han går snart like ofte i bryllup som i statsråd. Og han deltar som ekspertkommentator i NRKs fotballmagasin «4-4-2». Morsommere kanskje det enn regjeringens 10-6-3. Morsommere å vie folk enn å holde partier sammen.

Ingen er

uerstattelige, heter det. Men Bondevik framstilles stadig som det. Vitnesbyrd fra regjeringens indre tyder på at hans personlige betydning for samarbeidet ikke kan overvurderes. Samtidig vil nok også Jens Stoltenberg ønske at Bondevik fortsatt har innflytelse over KrFs veivalg etter 2005. Med Dagfinn Høybråten alene som sjef, kan Stoltenberg trolig glemme alt håp om et sideskifte.

Bondeviks eget veivalg har kona Bjørg størst innflytelse over, ifølge ham selv. Han kan i teorien si nei til gjenvalg og likevel bli statsminister. Eller han kan avslutte karrieren på en enda større arena. Og fortsatt bli invitert i bryllup.