En stille gråt

TEGUCIGALPA (Dagbladet): - Hva galt har vi gjort? spoer Luiz Gom Godoi. Han sitter utslitt paa ruinene til det som en gang var huset hans. Med taarer i øynene speider 69-aaringen utover. For få dager siden var dette en livlig, men fattig bydel på snaue 3000 mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I HONDURAS: TOMMY FOSSUM OG FRODE HANSEN

- I dag er det bare vridd armeringsjern og blikk, plastikkremser og klesfiller, rester av flere hundre aars gamle traer og maltrakterte bilvrak som ligger igjen i bydelen La Colognia i Honduras stolte hovedstad, Tegucigalpa. Og sand, sand og sand. Finkornet. Et dystert bevis paa det grusomme som skjedde her for noen dager siden.

Bygge det opp igjen

- Rundt 2500 personer mistet livet da Mitch herjet som verst I denne byen. I ett av verdens fattigste land sloss befolkningen mot sulten og tørsten.

- Nada, sier Luiz slår ut med armene og rister på hodet. Ingenting er igjen. Sammen med flere andre er han tilbake til det som en gang var hans hus. Noe av grunnmuren står igjen og en av sengene. Resten er borte.

- Jeg bodde her med hele min familie. Kone, barn og barnebarn. Nå vet

vi ikke hvor vi skal gjøre av oss. Vi har ingenting. Ikke engang vann. Vi bor hos noen venner litt lenger opp i byen. Vi har satt opp et provisorisk hus.

Bygge det opp igjen

Den slitne mannen vil ikke prate mer. Hva mer kan man si? 69-åringen tusler sakte rundt. Prater stille med mannen som en gang bodde i nabohuset. Huset hans er helt borte. For sikkerhetsskyld har han markert hvor huset hans sto med en spade. Bare i tilfelle han skal prøve å bygge det opp igjen. Luiz sparker i sanden og tar seg til hodet. Hvor skal han begynne i denne elendigheten?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vasket bort

Taxisjåføren som kjører oss bor like ved, men lengre vekk fra elva. Han bor over ti høydemeter fra normal vannstand i elva Rio Choloteca. Han og familien berget både hus og hjem. Det var verre med de som bodde nedenfor.

- Vannet sto så høyt. 23 år gamle Elio Cruz Castro peker opp i været. I hele sitt liv har han bodd ved elvebredden - helt til Mitch kom på besøk.

- Taxisjåføren forteller at han har mistet venner, men ingen i familien. Vennene ligger i en massegrav utenfor byen. Det er vanskelig å komme seg dit nå, forteller han. Det er for mange mennesker der. For mange sørgende.

- På andre siden av elva var det også bebyggelse. Her er det absolutt ingenting som vitner om at det var hus og hjem her for noen dager siden. Vannet har vasket bort alle spor. Berget griner i mot oss.

En mann roper, peker på magen sin og kommer i mot oss. Har dere

mat, spoer han. Vi må dessverre skuffe ham.

Smilene borte

- Litt lengre bortenfor står folk i kø. Minst to hundre personer. De

venter på å få mat. Ris og vann deles ut mens væpnede vakter

passer myndig på. Mange er desperate. Flere hundre er hittil arrester

i byen for ran og plyndring. Myndighetene råder alle til å holde

seg borte fra gatene om kveldene og natten. Hotellet vi bor på, som

savner 23 av sine ansatte, nekter å slippe ut utlendinger i gatene

etter klokken 17.00.

- Det høres hammerslag. Noe tippes i elva lengre borte. Ellers er det

helt stille. Vi hører den svake vinden. Den blir avbrutt av en kar

som prøver å få oppmerksomhet med en bjelle. Han prøver å selge

is. Ingen kjoeper is. De vakre smilene til hondurerne er borte.

Mitch har satt sine spor i Honduras. For alltid.