En stolt pakistaner

Mandag ble Shabana Rehman tildelt Fritt Ord-prisen for sin uredde bruk av det frie ord i offentligheten. Men uttalelsene hennes har møtt motstand og kritikk i muslimske miljøer. I denne artikkelen får hun støtte fra storesøsteren Farhana.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AFTENPOSTENS journalist Inger Anne Olsen etterlyser samfunnskritikk fra det muslimske miljøet i Norge. Samfunnskritikk fra dem som er født som muslimer, som har merket skamfølelsen på kroppen, og sier sin mening om hva slags samfunn de ønsker. Hva de synes en ung muslim kan tillate seg, i ekteskap, utenfor ekteskap, i klesdrakt, i levemåte, i samfunnslivet?

Dessverre, Inger Anne Olsen. Du ber oss om det umulige. For en som kaller seg religiøs, må også godta det som står i den hellige lære. Den hellige lære forlanger av oss å godta undertrykkelse fordi den er stemplet av guds hånd.

Men betyr det at det ikke finnes folk blant dem som er født inn i en religion, som har merket en motstand i sin samvittighet og i sitt intellekt? Motstand mot den fornærmelsen mannsdominansen i religionen og kulturen påfører oss?

JO DA, DET FINNES haugevis av oss som har merket denne råttenskapen på egen kropp. Og på våre nærmeste. Vi har sett hvordan mannsdominansen i religion og i kultur har tært på samholdet i familien, samholdet mellom bror og søster, mor og far, far og datter, kvinner og kvinner, menn og menn.

Men det mannsdominerte muslimske miljøet i Norge setter en effektiv stopper for samfunnskritikken. Med vold, utstøtelse og mobbing. Hvis dette ikke tar knekken på dem som føler seg fornærmet, blir de i tillegg møtt av de såkalte intellektuelle ressurssterke innvandrere som i sin naivitet lærer barna at de hvite ikke er til å stole på, lærer barna at de hvite aldri kan se oss mørke som likeverdige.

Antirasister har sikkert sine grunner til å rettferdiggjøre dette. Men den tankegangen sprer gift i de unges sinn. Og bidrar til å ta motet fra dem til å gjøre opprør mot undertrykking i miljøene. Fordi unge ser seg selv som ofre og de hvite som overgripere. Jeg kjenner Kebba Secka personlig. Ingen kan få meg til å tro at han er for kvinneomskjæring. Kebba Secka ga ikke Kadra råd om å gå med på å la seg omskjære først og fremst fordi han var for kvinnelig omskjæring. Han begikk den store synd å la den unge jenta gå med på å la seg omskjære og ikke bli utstøtt i sitt eget miljø fordi han ikke hadde tillit til de hvite. Denne manglende tilliten blir forsterket ved bruk av skjulte mikrofoner som metode. Mennesker er ikke født onde. Hvis det er det vi velger å tro på, vil vi med åpenhet og debatt få til en utvikling til beste for oss alle.

JEG HAR TILLIT til Kebba Secka. Men han greide aldri å få tillit til de hvite. Akkurat som mange av 1. generasjonsinnvandrerne. De bruker all sin energi på å bekjempe rasisme og å overse overgrep i innvandrermiljøene. Så har vi avhoppere. De som har klart å løsrive seg fra skamfølelsen, og lever i tråd med naturen i seg selv. De er oppover ørene oppslukt av sin egen kamp. De er utslitte. Disse avhopperne står ensomme, en og en, omringet av en flokk rundt seg, som vil knekke dem.

Hovedsakelig deres egen familie. For der står det giftige mannsdominerte æresbegrepet. Midt oppe i dette kommer så Shabana Rehman og blottlegger sin nakne kropp, malt med det norske flagg. Hun gir et kraftig spark til det kvinnefiendtlige æresbegrepet. Først får det muslimske miljøet sjokk. Hvordan kan dette la seg gjøre? Så velger de den enkleste løsningen, som de alltid har gjort: «Hun er et enkeltstående tilfelle,» sier de. «Skapt av vold i egen familie. Hun er en forræder. Hun er ikke muslim. Hun kan ikke være seg selv i det hele tatt. Hun danser etter norske premisser. Brødrene hennes er sikkert halliker. Hun har sikkert fått mye betalt for dette.» For noe tøv! Det mannsdominerte muslimske miljøet klarte ikke å se lenger enn den nakne kvinnekroppen. De ser ikke at der står en stolt kvinne. Som eier sin samvittighet og sin intelligens, uavhengig av religiøse dogmer. Uavhengig av mannsdominans. Det norske flagget på den mørke kroppen forteller at det er ikke lenger «vi og dem». Mørke og hvite, det er oss. I egenskap av at vi er mennesker. Det finnes mange innvandrere som er enige med Shabana, en del av disse har nå slikket ferdig sine sår og står opp. Andre er på vei.

ENDA FLERE ER FORTSATT forvirret, usikre og redde. Inger Anne Olsen, du skriver at Shabana Rehman aldri er nedlatende overfor noen, og det skal de religiøse og patriarkatet være takknemlige for. For overgrepene er så alvorlige og kampen så blodig at det er vanskelig å holde hodet kaldt hele tiden. Mange som ønsker å si fra, er så sterkt skadde at de ikke bare ville vært nedlatende, men også svært aggressive. Mennesker som ble fratatt muligheten til å leve de livene de selv ønsket.

Er det å vise frem sin nakne sårbarhet ekstremt? Shabana er ikke ekstrem, hun er avbalansert, rolig og klok. Og med rette sint over alle fornærmelsene, for dem har det vært og er mange av. Shabanas metoder er blitt kritisert. Men vi skal alle være glade for hennes metoder, fordi metodene hennes ikke representerer hat. De er fylt av frihet, humor og talent. Kroppsmalingsbildet var ikke bare en måte å si ifra på, det var den eneste måten å si ifra på. Hun ble den rette person som klarte å si ifra og vekke folk. Målet er at folk skal komme nærmere hverandre, og for at man skal få det til, må vi forstå mentaliteten til dem som vil forhindre dette. En god del av dem har ikke hatt opplysningstiden. De forstår ikke verdien av at et menneske kan tenke selv og har en fri vilje. Derfor må mediene være oppmerksomme på at behovet for informasjon til disse gruppene er like viktig som menneskene som står på barrikadene for frihet og åpenhet.

Hvis vi ikke tar dette alvorlig, gir vi grønt lys til hatet og vil aldri greie å bygge opp tillit til hverandre. Stå på, Shabana! Vi er stolte av deg. Vi er deg takknemlige for at du har brukt så mye av din tid og dine krefter på noe som vi har stanget hodene våre mot i årevis. Vi hadde mistet håpet.Artikkelforfatteren er storesøsteren til Shabana Rehman.

STÅ PÅ, SHABANA! - Vi er stolte av deg. Vi er deg takknemlige for at du har brukt så mye av din tid og dine krefter på noe som vi har stanget hodene våre mot i årevis, skriver Shabanas storesøster, Farhana Rehman, i denne artikkelen.
SIER IFRA: Shabana Rehman vil rive ned murer mellom kulturer og kjønn. Her fra en demonstrasjon til støtte for barn og unges rettigheter i et flerkulturelt samfunn.