En SV-er i Ap-land

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er ikke en nekrolog, for mannen er jo høyst levende. Men det blir fort noe som likner når kommentaren handler om en som avslutter en vellykket karriere som forbundsleder. Slike anledninger egner seg ikke for flengende kritikk. Snarere for en analyse av hva det er med den aktuelle personen som fascinerer og interesserer. Det dreier seg om Per Østvold denne gangen. Han har nettopp fylt rundt år – 60 i april – og går i dag av som mangeårig leder i Norsk Transportarbeiderforbund. Tidligere i år gikk han også ut av SVs sentralstyre. Han går frivillig fra to toppverv mens de rødgrønne har regjeringsmakt.

Rent statistisk og politisk skulle han aldri ha nådd toppen av noe som helst. Gammel Akp-er og siden SV-er. Sjølproletarisert og homofil i et forbund med 90 prosent mannlige, hårete og uakademiske medlemmer. Miljøengasjert syklist i et hav av eksos.

Da Per Østvold startet sin politiske karriere var arbeiderbevegelsen et gubbevelde av menn som stemte Arbeiderpartiet og som så med dyp mistro på gammelkommunister, SV-ere og AKP-ere. Den som ønsket sentrale verv og makt måtte ha partiboka i orden. Det har vært situasjonen helt opp til nå. Det var en sensasjon at den tidligere kommunisten Gerd-Liv Valla ble LO-leder, selv etter at hun for lengst var blitt Ap-medlem og hadde vært statssekretær for Gro Harlem Brundtland. Hun var kvinne og hadde vært tiltrukket av uspiselige ideologier. Man likte det ikke og var beredt til å drive brønnpissing ved behov. Men med hjelp fra Østvold og andre aktive SV-ere på LO-kongressen, ble hun nestleder i 1997 og dermed ikke til å komme forbi da Yngve Hågensen gikk av i 2001. Dessuten hadde hun latt seg omvende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Per Østvold valgte ikke, som Valla, å gå til Ap. Kanskje var ikke hans personlige ambisjoner om maktposisjoner like sterke. Han ble ønsket inn som forbundssekretær av daværende transportgeneral Walter Kolstad (mannen som krevde «dispansjon») mens Østvold ennå var akp-er. Han ble altså heist opp på planet av andre før han inntok topposisjonen, til tross for sitt ikke stuereine politiske ståsted. Mannen hadde blant annet vært sekretær for den ulovlige og Akp-drevne Linjegods-streiken i 1976 og havnet på glattcelle på Møllergata politistasjon. Det forteller han stolt til forbundets organ, «Transportarbeideren». Men han hadde også vist organisasjonstalent ved å få innmeldt 90 prosent av de ansatte på terminalen i Oslo i sitt forbund. Etter hvert ble Østvold etter eget utsagn møkk lei AKP, men valgte SV og ikke Ap da han søkte nytt parti. Ironisk nok var det Ap’s nåværende partisekretær Raymond Johansen som overbeviste ham og en annen partiløs radikaler, Roy Pedersen, til å velge SV. Marit Nybakk på Ap’s Oslo-benk i Stortinget hadde ikke den samme overbevisningens kraft.

Fra sin posisjon som transportgeneral har Østvold vist seg som en av SVs mest markerte politikere. Antall treff på hans navn i mediedatabasene er formidable. Han har vært en hyppig gjest i tv-kanalenes debattprogrammer. Man vet at han leverer. Han taler til og med sin egen partiledelse imot når SV-ledelsen blir for usynlig. Han er en opprører av gemytt. En som tør der andre tier. En som av nødvendighet også dummer seg ut en gang iblant, når han taler før han tenker. Vi arresterte ham for litt underlig partitaktisk opptreden her på lederplass i avisa, da han for noen måneder siden erklærte at det slett ikke var sikkert at SV burde bli med i en forlenget rødgrønn regjering, dersom oppslutningen om partiet blir for liten. Det var jo det samme som å be tvilende SV-sympatisører om å gi sin stemme til Ap.

Men han har utvilsomt bidratt til å løfte taket i Folkets Hus. Før var det tilstrekkelig å snakke om «partiet» på Youngstorget. Alle forsto hvilket parti man siktet til. Nå er det ikke like opplagt, selv om Ap-dominansen blant LO-medlemmer er massiv. Vi husker SV-leder Kristin Halvorsens suksess som politisk entertainer på LO-kongressen nylig. Først i 2005 fikk andre partier enn Ap pengestøtte til valgkampen. Partifellene Oddrun Remvik og seinere Randi Reese har styrket SVs posisjon på Youngstorget gjennom å lede Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere i 20 år. Mange andre forbundsledere deler nok SVs synspunkter i mangt og mye, men er likevel Ap-folk av ulike grunner.

Ikke sjelden glemmer vi hvilket parti Østvold representerer også. Ikke fordi han er til å misforstå, men fordi han er så til de grader forståelig at han ikke ser ut til å være noens trell. Han har hatt sin egen plattform, og etter hvert skapt seg sin personlige, slik at han kan fortsette å være en udisiplinert, frittalende, personlig sosialist med sitt nye verv i styret i Oslo SV. Mediene vil finne ham, lenge etter at landsmøtet i Transportarbeiderforbundet er avsluttet denne uka.