En syk framtid

Er moren min et demokratisk problem? spør Marie Simonsen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det blir aldri nok, sa Jens Stoltenberg da han møtte i Stortinget for å svare på spørsmål om enda en helsekrise. Uttalelsen kunne illustreres med regjeringens skryt av at man nå behandler langt flere pasienter årlig enn det som skjedde under den forrige regjering. Den neste regjering kan sikkert toppe den rekorden ved å øke omsetningen og gjøre sykehusene enda mer effektive.

Til slutt vil vi ikke dø, ironiserer helsefilosofene som ser nordmenns forventninger til velferdsstaten som et sykdomstegn i seg selv. I et av verdens rikeste land skal ingen lide nød og alle lidelser leges, og det skal skje straks og uten opphold. Selv om vi misliker den bedriftsøkonomiske terminologien, er det budsjettene som skal redde oss. Det er statens rikdom som skaper forventningspresset tusenvis av nye hender ikke kan innfri. Da får heller politikerne sitte på Tabloid og si at det ikke er mer penger som er løsningen. Folk flest vet bedre.

Når avisene skriver om helsekrise er det de spektakulære anekdotene som får plass. Det er liv som ikke reddes, og plager som uten behandling, ødelegger liv. Men for de aller fleste er helsevesenets overdrevne og faktiske mangler mindre dramatiske. Nesten hverdagslige. Folk stiller ikke krav om evig liv, eller høy lønnsomhet. De ønsker bare hjelp til å håndtere sin sårbarhet.

Denne uka satt jeg på et sykehjem da debatten gikk i alle kanaler. I sengen lå moren min med hodet stiftet sammen etter en vellykket hodeoperasjon. Hun hadde blitt utskrevet fra sykehuset etter tre døgn. Raskt inn, raskt ut, effektiviteten var upåklagelig. Det gikk bare et døgn før hun var tilbake, så ble hun skrevet ut igjen etter noen timer. Hun var angivelig for frisk til å ligge på sykehus, men åpenbart for dårlig til å være hjemme. Et døgn senere måtte hun derfor i all hast inn igjen og ble endelig overført til et lokalsykehus. Det har vært en tøff rekonvalesens for en eldre kvinne så langt i skytteltrafikk mellom hjem og sykehus, mellom stadig nye leger, men i regnskapene ser hun sikkert ut som en modellpasient. Hun har ikke opptatt en sykeseng lenge om gangen. Hun er trolig en pasient som lønte seg. Om det lønte seg for henne er et annet spørsmål.

Men er hun og andre pasienter et demokratisk problem? Det var sikkert et retorisk artig poeng av helseminister Sylvia Brustad å kalle sykehusenes budsjettoverskridelser for udemokratisk, men det er umulig å sammenlikne helsevesenet med Mesta. Hullete veier er en ting, men mennesker må tross alt repareres. Pasienter har rettigheter, og satt på spissen er det de som styrer kostnadene, ikke Brustad.

Min mor er likevel en av de heldige. Hun har en frisk mann og fire barn som alle bor i nærheten. Livene våre stoppet bare opp i en uke. Verre er det for en venninne med en syk far, som er enkemann. Han ble sendt hjem fra sykehuset til sitt tomme hus i sørlandsbyen. Datteren, som er enebarn, pendler hver helg fra Oslo for å ta seg av ham. Hun jobber i det offentlige og fikk en ukes velferdspermisjon, men tilstanden er ikke forbigående. Hun regner med å fortsette ukependlingen på ubestemt tid. I Oslo har hun skolebarn.

Disse to gjenkjennelige historiene får ingen overskrifter. Da hadde ikke avisene kunnet skrive om annet. De forteller dessuten om et helsevesen som tross alt fungerer. Folk blir operert og behandlet. Leger og sykepleiere er omsorgsfulle og flinke den tiden man får være på sykehus. Engler, kaller moren min dem, og det føles antakelig overjordisk å bli tatt vare på når man er hjelpeløs. Men dette er også historier som er illevarslende for fremtiden. Når gjennomsnittsalderen øker med 70 dager per år, kan presset på helsevesenet og omsorgspleie etterhvert skape en permanent kapasitetskrise. Samtidig er de gratisarbeidende kvinnene som har tatt seg av både foreldre og barn, på vei ut av regnestykket. Da vil stormen denne uka føles som en mild bris. Det hjelper ikke at debatten stadig handler om etterslep og nåtid i stedet for om hvordan vi skal møte den virkeligheten som venter like om hjørnet.

Det blir aldri nok, sier Stoltenberg. Men det er nettopp det vi må bestemme: Hva er nok?