En tegnet verden

Tegningens renessanse har for lengst nådd Norge. Nå har Jason fått et historisk prestisjeoppdrag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ytterst få nordmenn har oppnådd å få arbeidet sitt trykket i The New York Times, en av verdens aller mest prestisjetunge publikasjoner. At avisa ifølge VG nå har bedt tegneren John Arne Sæterøy, som signerer seriene sine med Jason, om å tegne 17 helsider til søndagsmagasinet sitt, må kunne kalles intet mindre enn en historisk seier for norske tegneserier. De lavmælte dyreseriene hans har gjort at Jason de siste åra har kunnet feire den ene internasjonale prisen etter den andre.

Et høydepunkt nådde moldenseren da det tradisjonsrike forlaget Penguin for et par år siden ba ham lage omslagsillustrasjon til en «De Luxe»-utgave av beatlegenden Jack Kerouacs roman «The Dharma Bums». Men profileringen Jason vil få som fast innslag gjennom 17 uker i The New York Times Magazine, har han hittil ikke vært i nærheten av. Magasinet er en institusjon i institusjonen: Ytterst få amerikanske «general interest»-magasiner av god kvalitet kan konkurrere med New York-avisas søndagsbilag i opplag og innflytelse.

SELV LURER Jason på om hans lek med utpreget amerikanske sjangre er noe av årsaken til avtalen, som ifølge VG gjør ham til første europeer som får lage tegneserier for magasinet. Jason har alltid fylt seriene sine med både høyt og lavt fra amerikansk kulturhistorie: Fra George Romeros skrekkfilmklassiker «Night of The Living Dead» til Ernest Hemingway, fra Elvis til Francis Scott Fitzgerald. Sikkert er det at Jason står sentralt i tida som flere ganger er blitt utropt til en gullalder for norske tegneserier. Både kommersielt (Frode Øverli, Lise Myhre) og kreativt (Lars Fiske/Steffen Kverneland, Christopher Nielsen) har den norske tegneserien vist seg mer vital enn på lenge. Den økte oppmerksomheten omkring norske serier kan imidlertid også betraktes som del av en større vitalisering av tegningen som kunstnerisk medium.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER SIN ytterst perifere posisjon i 1980-åras kunstboom, har nemlig tegningen siden midten av 1990-åra opplevd en internasjonal renessanse som selvstendig kunstnerisk uttrykk. Mye er de siste åra blitt skrevet om hvordan tegningens status er blitt hevet: Fra å ha blitt betraktet først og fremst som noe sekundært – en skisse på veien mot ferdig arbeid i en annen form – har unge kunstnere igjen tatt opp den upretensiøse, direkte tegningen som primærmedium. I 2002 systematiserte New Yorks innflytelsesrike Museum of Modern Art tegnerenessansen i den omfattende utstillingen «Drawing Now». Tre år seinere utga kunstforlaget Phaidon den tykke oversiktsboka «Vitamin D. New Perspectives in Drawing», der blant andre norsk-svenske Bjørn Hegardt ble inkludert i et meget prestisjetungt selskap.

HEGARDT ER også representert på Lillehammer Kunstmuseums pågående utstilling «Strek i bevegelse», som med sine til sammen flere hundre arbeider av 51 nordiske kunstnere er en nærmest utmattende demonstrasjon av tegningens vitalitet. Ikke bare settes 2000-tallets norske tegneinteresse i historisk perspektiv ved at unge utøvere som Sverre Malling og Christian Messel presenteres i selskap med Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. Betegnende for utstillingens demokratiske tendens er også hvordan tegnere fra ulike kretsløp vises side om side: Fiske/Kverneland og Inga Sætre fra tegneseriemiljøet, Dagbladets Finn Graff og Gösta Hammarlund fra avisbransjen, bokillustratørene Thore Hansen og Svein Nyhus og representanter fra «kunstverdenen» som Bjørn Ransve og Vanessa Baird. «Strek i bevegelse» føyer seg inn i en rekke aktuelle utstillinger som tematiserer tegningens økte betydning: I fjor trakk Bomuldsfabrikken i Arendal serietegnerne inn i kunstlivet med «Akkurat!», i april åpner Kunstnernes Hus tegnebiennale og i sommer skal Sørlandets Kunstmuseum vise utpregede «kunsttegnere» under tittelen «Hardcore».