En tikkende bombe

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De intense russiske anstrengelsene for å få til samtaler mellom India og Pakistan om Kasjmir-konflikten har så langt mislykkes. De to statslederne Pervez Musharraf fra Pakistan og Atal Behari Vajpayee fra India vekslet verken blikk eller ord da de var samlet med 14 andre statsledere under en konferanse i Kasakstan. Den russiske presidenten Vladimir Putin manet lederne for de to statene til å handle ansvarsfullt og til å gjøre sitt beste for å redusere spenningen i området. Dessverre er det lite som tyder på at de følger rådene.
  • Faren for kjernefysisk krig mellom de to statene varierer nok fra tid til tid. Begge stater har rett nok kommet med erklæringer om at de vil være tilbakeholdne med bruken av de farligste våpen de har i sine arsenaler, det vil si atomvåpen. Men den gjensidige mistro mellom dem er dyp. Det er ingen utsikter til tillitskapende kontakter mellom statslederne. Da er det ikke vanskelig å tenke seg at katastrofen kan inntreffe som følge av en misforståelse. Da er det også nedslående at det er små utsikter for en mekler.
  • Den russiske mellomkomst ser altså ut til å renne ut i sanden. I hvilken grad det amerikanske engasjementet har bedre utsikter, er vanskelig å bedømme. Utenriksminister Colin Powell har stått i telefonkontakt med president Musharraf, og forsvarminister Donald Rumsfeld er på vei til regionen. Amerikanerne har minst like sterke grunner som russerne til å hindre at spenningen mellom de to landene øker. Enn ting er den felles interesse i å hindre en kjernefysisk konfrontasjon. For USA, men også for Russland er Pakistan et nøkkelland i kampen mot terrorismen. Afghanistans videre skjebne er også i sterk grad knyttet til forholdet mellom India og Pakistan. Den afghanske lederen Hamid Karzai har framholdt at en krig mellom Pakistan og India ville være en katasttrofe for hans land.
  • Det er to stormakter som truer hverandre i Kasjmir-konflikten. Konflikten har såvel religiøse som sikkerhetspolitiske og prestisjemessige sider. Det er derfor lite spillerom for kompromisser. Det blir ikke fred i Kasjmir uten at det etableres et demokratisk styre som gjenspeiler maktforholdene slik de faktisk er. En slik prosess forutsetter tillit og vilje til kompromiss. Det er dessverre mangelvare. Det internasjonale samfunns innsats må derfor først og fremst gå ut på å skape et slikt grunnlag. Det krever tålmodighet og systematikk, og bør foregå i minst mulig spektakulære former. For så lenge medienes søkelys retter seg mot de to lands ledere, vil de være mer opptatt av å oppildne sine egne enn å forsone seg med motparten.