Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En tom arv

Statsminister Tony Blair vil bli husket for en død prinsesse og døde soldater i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): - Fordi du har sett overskriftene. Og du vet at det en gang vil skje med deg. For tro meg, det vil skje, sier dronning Elizabeth (spilt av en formidabel Helen Mirren) til Tony Blair (Michael Sheen). Replikken er fra filmen «The Queen» som hadde premiere i Storbritannia sist helg. Den åpner med Labours brakseier ved valget i mai i 1997, men tar for seg hvordan kongehuset mislyktes med å være på bølgelengde med folket etter prinsesse Dianas død 31. august samme år. I nesten ei uke lot dronningen kritikken flomme over før hun ble «reddet» av statsministeren og hans rådgivere. Anført av den machiavellianske eks-Daily Mirror-redaktøren, Alistair Campbell. Mannen som ga Blair «Folkets prinsesse».Dette var på toppen av «Blairmania». Tony Blair var mer populær enn Winston Churchill. Etter 18 år med de konservative het det nå «Cool Britannia» og Oasis var større enn Beatles. I oktober 1997 var massive 75 prosent av britene fornøyde med statsministeren.

NÅR TONY BLAIR i morgen inntar talerstolen i G-Mex Center i Manchester på Labours landsmøte, er det for å ta farvel som statsminister og partileder. Et skittent partiopprør, som nær tangerte de konservatives behandling av Margaret Thatcher i 1990, fikk ham motvillig til å annonsere at han går av innen ett år. Bare drøye tjue prosent av velgerne mener han gjør en god jobb. I løpet av et par måneder er «dronning Elizabeths» spådom blitt til virkelighet. For Tony Blair handler det nå om ettermælet. Bare hans aller nærmeste tror det blir pent.

53-ÅRINGENS skryteliste toppes av at han ble den første Labour-leder som vant tre valg. Dersom han blir sittende til mai neste år, vil han tangere Thatchers ti år ved makta. Storbritannia har de siste ni åra være gjennom sin mest stabile økonomiske periode noensinne - men gevinsten høster finansminister Gordon Brown. I løpet av de neste månedene vil han gjøre sine siste forsøk i Nord-Irland, Darfur og Midtøsten.På hjemmebane er døra låst. Blair er truet av beskyldningene om at private sponsorer har lånt Labour penger mot å bli adlet, og snart står Scotland Yard i Downing Street nr. 10 for å avhøre ham. Samtidig vil ikke «kronprins» Brown tillate Blair å kle ham opp i politiske tvangstrøyer fram mot neste valg. Tony Blairs store problem ble hans omgang med sannheten. Blair-regimet har siden 1997 seksdoblet antall informasjonsrådgivere til 1800. Juslærersønnen fra Edinburgh var en statsleder for det 21. århundrets mediesamfunn. Mektige Rupert Murdoch var bare en av dem som lot seg sjarmere. Løgnen om Irak har ikke bare kostet britiske soldaters liv, men også skapt en avgrunn mellom myndighetene og landets snaue to millioner muslimer. Samt alle de som trodde på mannen som med skjelven røst talte om «Folkets prinsesse.» «Omfangsrike, detaljerte og pålitelige» kalte statsministeren etterretningsrapportene om Saddams masseødeleggelsesvåpen i Irak. Blair, en ellers så svoren tilhenger av fokusgrupper og meningsmålinger, nekter å innrømme at den upopulære Irak-invasjonen er basert på usannheter. Han står skulder ved skulder med George W. Bush - mot sine egne velgere.

FOR TONY BLAIR var det ikke like naturlig å bli bestekompis med republikaneren Bush som med demokraten Bill Clinton. Men Blair trodde et personlig vennskap med Bush kunne gi ham innflytelse. For britene ble han bare «puddelen». Og da regjeringen nektet å kritisere Israel for bombingen av sivile i Libanon nå i sommer, kom misnøyen også til overflaten blant lojalistene i eget parti. Da kunne ikke engang Murdoch-avisene The Sun og The Times redde ham. Kommentatoren Peter Oborne sier det slik til Dagbladet: - Det er vanskelig å beskrive hvor skuffet folk er. Blair sa han skulle rydde opp i britisk politikk, men han har gjort den skitnere. Arven er Irak. Det er forferdelig det som har skjedd. Fordi alle investerte så mye håp i ham. Og ut ifra kinosalen hører jeg en eldre mann si til kona: «Denne Blair-fyren var jo ikke så verst likevel». Men for Tony Blair hjelper det lite at hans største rolle nå blir vist i mørke kinosaler.