En trist avgjørelse

En internasjonal straffedomstol er under bygging. Men noen stater vil ikke slutte seg til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En meget gammel tanke er i ferd med å bli virkelighet i internasjonal rett. I løpet av året som kommer, vil trolig de nødvendige 60 stater ha ratifisert FN-traktaten som etablerer en permanent internasjonal straffedomstol. Den kan reise saker mot enkeltindivider for forbrytelser mot menneskeheten. Det er et tragisk paradoks at en splittet israelsk regjering har bestemt at Israel, av alle, ikke slutter seg til.

Årsaken skal være at flertallet i regjeringen, med statsminister Ehud Barak i spissen, frykter at israelere kan bli stilt for domstolen tiltalt for handlinger begått mot palestinere på vegne av Israel som okkupasjonsmakt. Tidligere i år, mens håpet om en fredsavtale var sterkere enn det er i dag, trodde ledende israelere at landet likevel kom til å skrive under på FN-traktaten før fristen løper ut nyttårsaften. En fredsavtale innebærer at den okkupasjonen som startet med Israels erobringer av store jordanske, syriske og egyptiske landområder under seksdagerskrigen i 1967, ville være slutt.

TANKEN OM en internasjonal straffedomstol i en eller annen form er ganske gammel, framgår det av det historiske kapitlet i Stortingsproposisjon 24 (1999- 2000) fra Utenriksdepartementet, som legger opp til Norges ratifisering av traktaten om domstolen. Men det var Nazi-Tysklands krigsforbrytelser, og framfor alt folkemordet på jødene, som utløste FNs arbeid med å opprette en domstol.

Seiersmaktene i den andre verdenskrigen gjennomførte rettsoppgjøret mot ledende nazister i Tyskland ved den militære domstolen i Nürnberg. En helt tilsvarende domstol ble etablert i Tokyo, der japanske krigsforbrytere ble stilt for retten. De grunnleggende prinsipper for individets straffansvar også for handlinger utført etter ordre som disse domstolene knesatte, ble godtatt som internasjonal rett og videreført av FN allerede i 1946.

MEN DEN KALDE KRIGEN frøs igjen også denne råken. Arbeidet ble først tatt opp igjen etter Berlinmurens fall i 1989. Traktaten ble vedtatt etter den avsluttende konferansen i Roma i juli 1998. 120 land stemte for. Sju land stemte imot, deriblant Israel, Libya, Irak og USA. Den amerikanske motstanden likner den israelske. USA er imot at amerikanske soldater skal kunne stilles for en internasjonal domstol og dømmes for handlinger utført innenfor rammene av et militært oppdrag i utlandet, beordret av lovlige amerikanske myndigheter. Den mektige formannen i Senatets utenrikskomité, den erkekonservative senator Jesse Helms, som egenhendig kan hindre at USA ratifiserer en hvilken som helst traktat, har erklært at den er «D.O.A, Dead On Arrival», altså død ved ankomst, om den kommer til Senatet. Mulighetene er blitt enda mindre etter at USAs høyesterett gjorde George W. Bush til USAs neste president.

Men verken Israel eller USA kan i lengden stanse den sivilisering av det internasjonale samfunn som etableringen av en fast internasjonal straffedomstol representerer. Denne domstolen vil avløse de spesielle som er opprettet for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda. Etter hvert vil både USA og Israel bli nødt til å slutte seg til domstolen fordi det vil bli en økende belastning å stå utenfor.

ISRAELS AVVISNING denne gang gjør likevel spesielt inntrykk. Årsaken er røttene som dette møysommelige folkerettslige byggverket har i forbrytelsene mot det jødiske folk. De prinsippene for individuelt ansvar som Israel nå avviser, er de samme som aktoratet la til grunn i tiltalen for nazistenes drap på seks millioner jøder, og bekreftet i dødsdommen mot Adolf Eichmann under rettssaken i Jerusalem i 1961.

Etter seksdagerskrigen i 1967 skrev den israelske forfatteren Amos Oz boka «Fedre og sønner», der han advarte mot virkningene av at Israel var blitt okkupant. Oz fryktet at dette ville undergrave det moralske, idealistiske og ideologiske grunnlaget for den israelske statsdannelsen. Det kan se ut som om frykten var vel begrunnet.