En usannsynlig torero

«Torero! Torero!» lød seiersropene fra tilhengerne mot statsminister José Marma Aznar utenfor Folkepartiets hovedkvarter i Madrid, akkurat som om de hyllet en stor tyrefekter i arenaen, da utfallet av søndagens valg var klart. Brakseieren overrasket så vel Aznar som hans nærmeste. Aldri noen gang i Spanias historie har høyresida stått så sterkt etter et demokratisk valg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


I dag kan ingen utfordre Aznar som leder for den moderate høyresida i Europa, hvor det i motsetning til i Spania sitter sosialdemokrater ved makta i alle andre store land. I Tyskland er kristelig-demokratene i full krise og står til knes i korrupsjon. I Italia ledes høyresida av et slags parti kalt «Heia Italia!» under Silvio Berlusconi. I Frankrike har gaullistene presidenten, men sosialistene regjerer, og der er høyresida splittet i to partier. I Storbritannia har ikke de konservative annet enn skandaler å oppvise etter nederlaget for Tony Blair og Arbeiderpartiet. Men Spania er ganske annerledes enn andre europeiske land på flere måter, og likevel stadig likere.

  • José María Aznar er, sant å si, en overraskende folkehelt og en helt usannsynlig
torero. Den tidligere skatteinspektøren fra småbyen Valladolid er kort av vekst, «grå» til sinns, uten karisma og uten evner som folketaler. «Tranquilidad» - «ro», er hans valgspråk. Hans politiske arbeidsform er å unngå opprivende strid og søke forlik, noe han har lykkes med. Unntaket er den voldelige baskiske separatistbevegelsen ETA, men der har han velgerne trygt i ryggen. Aznar er ingen folkeforfører, men han er trygg og arbeidssom, og det er egenskaper spanske velgere verdsetter, uansett om utlendinger måtte tro noe annet.
  • Det er første gang i historien høyresida kan regjere Spania uten støtte etter et demokratisk valg. I 1996 vant Aznar og PP en syltynn seier over Sosialistpartiet (PSOE), og måtte regjere med støtte fra katalanske nasjonalister. Før det må man tilbake til Den 2. republikken, der de konservative regjerte i to år fra 1934 til 1936 før de tapte et valg og borgerkrigen begynte.
  • Aznar overtok som leder i PP i 1989 på det vilkår at han fikk frie hender til å modernisere partiet og fjerne alle levninger fra Franco-diktaturet. Han la om kursen mot midten. Det gamle høyres autoritære trekk og trang til statlig dirigering forsvant til fordel for en liberal konservatisme av europeisk merke. Det reformistiske sentrum, kaller Aznar det. Folkepartiet er i dag det det utgir seg for å være: et folkeparti. Aznar er et slags konservativt motstykke til Tony Blair, men han var mye tidligere ute.
  • Spania hadde moderate konservative partiet før Aznar kom inn. De har regjert landets to rikeste landsdeler, Katalonia og Baskerland, uavbrutt siden Franco-diktaturet falt. De konservative baskerne og katalanerne er imidlertid nasjonalister, og har aldri vært glade i noen regjering i Madrid.
  • På landsplan er det samtidig slående hvor stabile de spanske velgerne er. Alle spanske regjeringer fra demokratiet gjenoppsto i 1977 har hvilt på de store velgermassene i midten. Sentrumspartiet UCD regjerte fra 1977 til 1982. Da overtok Felipe González og Sosialistpartiet (PSOE) etter å ha lagt den politiske kursen i partiet klart inn mot midten og mens UCD var i oppløsning. Aznar overtok i 1996 etter tilsvarende kursendring i PP, mens PSOE var i krise.
  • Det er Europas sterkeste konservative folkeparti, et moderne indre høyre, som nå skal danne ny regjering i Spania. Tro mot sin politiske legning, sier Aznar at han vil søke støtte i andre partier for sin tiltredelseserklæring, uansett reint flertall. Han ønsker å være hele Spanias statsminister for å fortsette den landets sterke økonomiske framgang. Fra han overtok har antallet arbeidsledige gått ned fra 23 til 15 prosent i dag. Gjennomsnittlig er innbyggerne i Spania bare 83 prosent så rike som gjennomsnittet i EU, men gapet minker, for spansk økonomi har vokst tre ganger så raskt som gjennomsnittet i EU under Aznar. Så gjenstår det å de hva han vil gjøre med det økende gapet mellom fattig og rik.
  • Uansett står Aznar i spissen for et Spania med økende sjøltillit, som spiller en stadig større rolle i EU, NATO og verdenspolitikken. Det er nok en drøm, men Spania har alltid drømt å å gjenoppta rollen som stormakt.