En utstrakt hånd

Jubelen hadde ennå ikke lagt seg i Chicago før Dmitrij Medvedev talte i Kreml og rakte ut ei hånd til Barack Obama. I den hånda lå det atomraketter, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Alt har sin begynnelse. Barack Obamas forgjenger begynte som kjent sin utenrikspolitiske karriere med å stirre Russlands president Vladimir Putin inn i øynene. For så å erklære Putins sjel for friskmeldt – ja til og med god. Siden har mye forurenset vann rent i havet, og sjelegransking på dette nivået er stort sett forkastet som redskap til utenrikspolitisk navigering. Barack Obama har både et annet intellekt og en annen begynnelse enn George W. Bush. For Obamas begynnelse er bygget på de utenrikspolitiske realiteter Bush etterlater seg. Obama er den som hardest og mest prinsipielt har kritisert Bushs utenrikspolitikk i den amerikanske valgkampen. Men hva kan han i virkeligheten gjøre med den, hva blir hans manøvreringsrom som president?

DMITRIJ MEDVEDEV valgte å utfordre dette manøvreringsrommet i sin tale til nasjonen bare noen timer etter at resultatet av det amerikanske presidentvalget var klart. Medvedev sa at Russland ville utplassere kjernefysiske raketter i den russiske enklaven Kaliningrad, som ligger midt i EU, med grense til Polen og Litauen, hvis USA fortsatte med sine planer om å utplassere et rakettskjold over Europa. Russland mener dette skjoldet er rettet mot dem, og endrer den strategiske balansen i Europa. Det russiske mottrekket er altså å utplassere kjernefysiske raketter, rette dem mot de planlagte basene i Tsjekkia og i Polen, samt å forstyrre radarene ved disse basene. Medvedev kalte USAs utenrikspolitikk for arrogant, og fordømte USAs alenegang. Han ga dessuten USA skylda for den globale finanskrisa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN RUSSISKE presidentens beskrivelse av USA er ikke så veldig forskjellig fra den til en middels europeisk sosialdemokrat. Den er ikke veldig forskjellig fra den kritikken som Obama har rettet mot Bush-regimet i den amerikanske valgkampen. Og det er nettopp på dette myke punkt hos Obama det kraftige verbale angrepet fra Medvedev er rettet. Nå har ikke Obama kategorisk avskrevet rakettskjoldet, men han har stilt seg kritisk til det. I helga sa Polens president Lech Kaczynski at Obama hadde bekreftet overfor ham at rakettskjoldet skulle bygges. Bare noen timer etter var Obama-rådgiveren Denis McDonough ute og avkreftet dette. Hvis rakettskjoldet skrotes er mye gjort for et mye bedre forhold mellom USA og Russland. Men også i den generelle beskrivelsen av Bush-regimets utenrikspolitikk er Medvedev og Obama langt på vei enige – ikke minst når det gjelder behov for en amerikansk dialog med omverdenen.

Obamas åpenbare problem er at når han møter Medvedev, så møter han langt på vei sin egen retorikk fra valgkampen. Men, som USAs president og øverstkommanderende møter han også seg selv i døra.

For han skal forsvare USAs posisjoner, og de er skapt av Bush. Og Obama og Medvedev møtes etter alt å dømme allerede til helga, når verdens ledere kommer sammen i Washington for å diskutere finanskrisa. Der kan mye skje. Bortsett fra dette ene; at Obama stirrer Medvedev inn i øynene, for så å rapportere til all verden at han har sett den russiske presidentens sjel, og så gi en diagnose basert på en religiøs villfarelse.

DEN PÅTROPPENDE amerikanske presidenten har altså et problem når han møter Medvedev, nemlig det å forene sin egen politikk med den politiske virkelighet som er skapt av Bush. Men Medvedev og russerne har ikke noe mindre problem.

Hvis konfrontasjonen fortsetter står de ikke lenger overfor en svekket amerikansk president, latterliggjort over det meste av verden av sine egne politiske fiaskoer. Hans navn er George W. Bush. De står i stedet overfor politikkens nye supermann og wonderboy, verdens nye håp, om vi skal tro de mest ekstatiske tilhengerne. De står overfor Barack Obama, mannen som har skapt forventninger om forandring langt utenfor USA. Og det å konfrontere Obama vil bli en mye ensommere vei å gå enn å score poeng mot en allerede latterliggjort Bush. – ikke minst i forhold til EU, der Russland har hatt stor glede av at Bush har vært foraktet i mange og store land.

NÅR DET GJELDER Russland, står Obama også overfor et annet tungt problem, nemlig hvordan USA skal forholde seg til den politiske utviklingen inne i Medvedevs og Putins Russland.

Demokratiet er rullet tilbake, landet er for alle praktiske formål en ettpartistat, veldig langt fra den visjonen Obama har skapt for sitt USA.

Er dialog eller isolasjon det mest effektive for å fremme en demokratisk utvikling? Det eneste vi vet er at Russland har gått kraftig ut, og demonstrert at de ikke vil gi ved dørene.