En vakker regel

Handlingsregelen er død. Lenge leve handlingsregelen, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lenge før Jens Stoltenberg gikk ut i media og tilbakeviste at han var homofil, hørte jeg et mer treffende og ondskapsfullt rykte om ham. Han var angivelig blitt observert på et nachspiel sent på natten i engasjert diskusjon om delingsmodellen. Jeg regnet med at det var satt ut av partifeller med fordommer mot privatisering av samfunnsøkonomi, men etter hvert har jeg måttet innse at vi har en statsminister med et noe uvanlig følelsesliv.

Jens Stoltenberg er forelsket i EU, og han synes handlingsregelen er vakker.

Det siste fikk han anledning til å fremføre i operaen tidligere i uken under NHOs årskonferanse. Han brøt ikke ut i sang, men kom med en dypfølt kjærlighetserklæring til sitt ektefødte barn, handlingsregelen. Ikke bare er den klok og solidarisk, den kan også redde oss ut av finanskrisa. Nå kan vi bruke mer penger der vi i gode tider brukte mindre.

Fremførelsen var det ingenting å si på, heller ikke mottakelsen. Han var kommet til sine egne, et publikum som var mer lydhørt for økonomiens høye C enn et gjennomsnittlig eldresenter. Men anmeldelsene tydet på at han hadde avsunget handlingsregelens død. Stoltenberg hadde åpnet slusene, og nå ville demningen briste. Til noens jubel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den gangen handlingsregelen ble innført i 2001 gikk Carl I. Hagen med en faksimile av den i lommeboka. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stemte mot å sette et tak for bruk av oljepengene, og Hagen trakk fram lommeboka foran ethvert kamera og leste som om den var en bannbull over offentlig pengebruk: Statens årlige pengebruk skal ikke overstige forventet realavkastning av petroleumsfondet (nå Statens Pensjonsfond – Utland) beregnet til fire prosent.

Nå sier hans etterfølger Siv Jensen når Stoltenberg driver klassisk motkonjunkturpolitikk: Velkommen etter. Frp har alltid ment at man skal bruke mer av oljeinntektene på investeringer i Norge, i veier, eldreomsorg og helsevesen, men også i norske bedrifter og næringer. Også i gode tider. Finansnæringens våte drøm er å overta forvaltningen av pensjonsfondet og gjøre Oslo til et internasjonalt finanssenter. Hvorfor ikke? Ved hvert statsbudsjett har partiet stilt spørsmål ved hvorfor grensen skal gå akkurat der. Hvorfor ikke 40-50 eller 100 milliarder mer? Både denne og forrige regjering har beviselig brukt mer oljepenger enn noen gang før, og Frp vil alltid tøye strikken enda lenger.

I disse krisetider får partiet delvis støtte av både økonomer og næringslivet. Bruk mer oljepenger innenlands. Victor Norman mener til og med at Norge har bidratt til finanskrisa med landets dydige offentlige sparing. Den evige og kjedsommelige diskusjonen om hvor mye penger som vil skape press i økonomien, synes i hvert fall like passe som oppslag om champagnemeglere.

Men da har man også glemt hva som gjør handlingsregelen vakker. Det er ikke bruken av pengene. Handlingsregelen er blitt hyllet av både Nobelprisvinnere i økonomi og OECD. Andre ressursrike land valfarter til Norge for å lære vår hemmelighet. Men, som økonomen Arne Jon Isachsen sier, de stiller feil spørsmål. Det er ikke håndteringen av midlene som er imponerende. Det er regelen for bruken av dem. Handlingsregelen er en genistrek, mener han.

Det er vanskelig å spå hva som ville skjedd uten en grense for bruken av oljepengene, men det er ingen tvil om at presset på politikerne hadde vært sterkere, og det hadde vært tøffere å stå imot. Allerede har vi en politisk ukultur som belønner overbud og kaster regjeringer ved hvert valg. Selv om vi liker å tro at nordmenn er mer edruelige, fins det nok av eksempler på land som har skuslet bort rikdommen sin. Det er en av grunnene til at de ser til Norge som et forbilde.

Det er tanken på å forvalte petroformuen og gi den videre til de neste generasjoner i stedet for å bruke opp pengene nå, som er vakker. For ikke å snakke om strengt nødvendig. Om 50 år er det dobbelt så mange pensjonister her i landet i forhold til antall yrkesaktive som i dag. Samtidig tørker oljeinntektene inn. Behovet for penger på bok blir ikke mindre.

Hvordan vi skal håndtere de enorme summene dagens generasjoner har til eget bruk, er en annen diskusjon, men noen stolper er man enige om. I disse dager er det greit at staten kan redde finansnæringen, forsørge dem som mister jobben og investere i offentlig velferd uten å forstrekke seg.

Derfor er det ikke rart Jens Stoltenberg blir varm om hjertet ved tanke på handlingsregelen. Mens resten av verden går til inkasso, kan han bruke penger som aldri før uten å pådra seg en eneste anmerkning.