En vanskelig grensegang

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, har anmeldt Trygve Hegnar og nettstedet Hegnar

Online for brudd på straffelovens bestemmelser om rasisme. Bakgrunnen er flere debattinnlegg på nettet der det er brukt sterkt nedsettende betegnelser på den avgåtte barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen. Hagtvet sier denne type nettdebatter er under et sivilisatorisk lavmål, et verbalt gjørmebad som ender i et kloakkrør inn i det offentlige rom. Han mener slike ytringer ikke har noen berettigelse, og sier det er på tide å foreta en juridisk grenseoppgang mellom injurier, ytringsfrihet, rasisme og redaktøransvar.

Vi har full forståelse for de motiver som driver Bernt Hagtvet. Fra første dag ble det – åpent og skjult – brukt rasistiske betegnelser og argumenter mot Ramin-Osmundsen. Det er mer enn forstemmende. Det er en skam. Spørsmålet som reises nå er hvordan slike holdninger og ytringer skal bekjempes. Professor Hagtvet vil bruke domstoler og juss og forvise grumset fra det offentlige ordskiftet. Han kan ha rett i at en slik juridisk grenseoppgang vil være interessant. Om den har noen varig effekt, er derimot mer tvilsomt. Å bekjempe uforstand med paragrafer gir sjelden noe godt resultat.

Hagtvet sier at demokratiets kjernepunkt er den opplyste samtalen og evnen til læring. Det har han helt rett i. Samtidig er det umulig – og heller ikke ønskelig – å stille bastante krav til meninger og følelser. Forviser vi samfunnets mørke underside til et sted der det verken er lys eller lyd, fratar vi oss selv kontrollmuligheten. En usynlig fiende kan ikke bekjempes på noen effektiv måte. Rasismen må konfronteres i fullt dagslys, ellers overlever den som råte i krokene.

Det betyr ikke at det er fritt fram for ytringer som er overstiger grensen for hva mennesker må tåle. Disse grensene er regulert både i lov og i presseetikken. Det er et redaktøransvar at de voktes

effektivt og forsvarlig.