En varslet avgang

Leder: «Stoltenberg kan håpe på at Andersen er flinkere enn sin forgjenger til å gi næringspolitikken et skinn av kursendring. Det trenger regjeringen.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Odd Eriksen var ikke Jens Stoltenbergs førstevalg som næringsminister, og han viste raskt hvorfor. I en svak regjering med liten erfaring og mange på opplæring har Eriksen vært det svakeste ledd. Men eksstatsråden skal ikke selv lastes for feilutnevnelsen. En statsminister som gikk til valg på en aktiv og kraftfull næringspolitikk, burde ha plassert en tyngre politiker i en så utsatt posisjon. Stoltenberg betaler nå prisen for at han ikke sto fast da han skulle sette sammen regjeringen.

Både Stoltenberg og Eriksen bedyrer at det er hensynet til familien som gjorde at statsråden trakk seg allerede etter ett år. Selv om vi har forståelse for at avstanden mellom regjeringskvartalet og Mosjøen er lang når små barn venter hjemme, er det en bortforklaring. At en statsråd skulle gå av, fordi han heller vil være fylkesleder, er like gjennomskuelig. Eriksen gikk av, fordi han ikke gjorde jobben han var satt til å gjøre. Kritikken, særlig fra venstresiden i Arbeiderpartiet og fra LO, har vært hard. Selv om Eriksen kom fra LO og i begynnelsen ble trukket fram som levende bevis på at LO hadde hatt innflytelse over regjeringens sammensetning, var det ikke minst i fagbevegelsen stor utålmodighet med Eriksens passivitet. Etter bråket rundt sykelønnsordningen signaliserer Eriksens avgang at kritikerne er blitt hørt.

Landets nye næringsminister, Dag Terje Andersen, er en rotekte Ap-mann og LO-venn. Partiveteranen Finn Lied har trukket fram den tidligere partisekretæren, landbruksministeren og skogsarbeideren fra Vestfold som en verdig arvtaker, til og med en mulig statsminister, i motsetning til Stoltenberg, som hadde egnet seg bedre som sjef for Statistisk sentralbyrå, ifølge et intervju i Samtiden. Andre vil si det skal mer til enn å kunne svinge øksa og mangle utdannelse, selv om det gir regjeringen en eim av ekte svette.

Uansett vil Andersen få problemer med å innfri de høye forventningene til en aktiv næringspolitikk. Han overtar for seint til å sette sitt eget stempel på eierskapsmeldingen, som skal legges fram i november, og det meste av næringspolitikken sorterer likevel i praksis under andre departementer. Men Stoltenberg kan håpe på at Andersen er flinkere enn sin forgjenger til å gi næringspolitikken et skinn av kursendring. Det trenger regjeringen sårt.