En varslet krise

Det er på tide at de rødgrønne tar av munnbind og hørselsvern, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Vi har vært for lite flinke til å fortelle hva denne regjeringen har gjort, sier partisekretær Martin Kolberg på telefon fra sommerferie i Aten når NRK kan fortelle ham at 60 prosent av velgerne mener regjeringen bør gå av. Selv velgere som fortsatt stemmer rødgrønt vil ikke ha en rødgrønn regjering.

Men Kolberg tror stadig det kan fikses bare han forteller velgerne hva regjeringen har fordrevet tiden med de siste tre årene. Det har vært svaret hver gang meningsmålingene har rast nedover og kritikken har kommet. Når jeg går tilbake i arkivene ser jeg at mange av kommentarene som ble skrevet allerede til regjeringens første sommerferie, etter bare åtte måneder ved makta, kunne med få endringer vært trykket om igjen i dag. Jens Stoltenberg ble etterlyst første gang kort etter valget: Har noen sett denne mannen? Utadvendt og engasjert i siste valgkamp, nå sporløst forsvunnet. Hver gang kom det snøftende tilsvar fra regjeringens våpendragere: La nå regjeringen få jobbe i fred. Pressen ønsker seg alltid mer action, men velgerne vil tidsnok se resultater. Politikk er ansvarlighet og disiplin, ikke støy og spetakkel, osv.

Nei vel, ja. Det var verken mer action eller underholdning som ble etterlyst, men om regjeringen kunne være brydd med å fortelle hva den holdt på med. Ikke minst hva den faktisk fikk til i stedet for å la partifeller utenfor teltet fortelle velgerne om alt den ikke fikk til. Bare hvis man hadde litt tid innimellom de krevende oppgavene det utvilsomt er å styre et av verdens rikeste land med en flertallsregjering, så ville det sikkert bli satt pris på.

Det var over to år siden, og nå vil regjeringen endelig begynne å fortelle sin historie, men søren! Hvor ble det av alle velgerne som skulle sitte der og høre andektig på? De var forsvunnet. De hadde for lengst lånt øret til opposisjonens klagerop.

Det er ikke bare bedrevitende kommentatorer som nå kan strø salt i sårene. Det gjør også Thorbjørn Jagland, som for sikkerhets skyld skryter hemningsløst av regjeringens høyeste terningkast, Trond Giske, ministeren som ustanselig lar det gå politikk i det. Opposisjonen svartmaler videre med bred pensel uten at noen bryr seg med å korrigere bildet. Gårsdagens illevarslende måling ble kjekt forklart av opposisjonen med regjeringens mange løftebrudd. Hvilke løftebrudd? Regjeringen er tvert imot – i all hemmelighet – i ferd med å innfri de fleste av sine løfter fra Soria Moria. Likevel får påstanden stå uimotsagt. De rødgrønne kunne om ikke annet minne om at den aldri har lovet å avskaffe fattigdommen, men fattigdom, noe den selvfølgelig også burde kritiseres for. Det er ikke særlig til ambisjon, og noe som bør tas for gitt fra enhver regjering uansett farge. Som det er, gir regjeringens innbilte løfte opposisjonen rikelig anledning til å påpeke hva som skjer i oppgangstider; forskjellene øker. De rike blir rikere, og de fattigste blir ikke med på velstandsøkningen.

Når Siv Jensen kan framstå som bekymret for folk «nederst ved bordet» uten effektivt å bli satt på plass, har regjeringen et alvorlig problem.

– Jeg hører ingen rop om mer høyrepolitikk der ute, sier både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen optimistisk. Det er mulig, men protestene mot de rødgrønne er snart øredøvende. Den enkle forklaringen denne våren er blant annet politiske tabber som å øke bensinavgiften når pumpeprisen går mot historiske høyder på toppen av økte renter og strømpris. Med noen få ører klarte Halvorsen å overta ansvaret for hele verdensøkonomien. Det ville lettere passert om velgerne hadde vært mer velvillig innstilt til regjeringens prosjekt. Hadde de rødgrønne dessuten presentert økningen som en del av en større miljøpakke i neste års budsjett, ville de til og med fått ros for å våge å ta upopulære grep.

Høstens budsjett er de rødgrønnes siste sjanse til å vise seg fram. Slik meningsmålingene er nå kan det bli en blodig affære. Hvert parti kjemper for et liv etter valget, ett av dem balanserer til og med på sperregrensen, og alle tre ønsker å vinne budsjettkampen for seg og sine. Mange rødgrønne politikere vil bruke sommerferien til å regne på sjansene for å miste stortingsplass og regjeringsjobb og se at oddsene er lave.

I Aten kan Martin Kolberg la seg inspirere av bysbarnet Aristoteles’ definisjon av politikk. Det handler ikke om å drive butikken og levere varene, ifølge den gamle grekeren. Det handler om å snakke til offentligheten om framtida og overbevise publikum om at man har de beste svarene. Det har ikke de rødgrønne klart siden siste valg. Langt verre, de har ikke engang forsøkt.