En verden på flyttefot

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ved overgangen til år 1000 reiste norske vikinger ut, erobret, herjet og drev handel. Ved forrige århundreskifte reiste også nordmenn ut i verden, men drevet av fattigdom og håp om et bedre liv i den «nye verden». Ved slutten av dette århundre er Norge et av verdens rikeste land. Men de som nå flykter fra nød og fattigdom, skal ikke ha håp om å finne et bedre liv hos oss. Grensene er stengt.

  • Derfor tyr de til menneskesmuglere, og selv i et land mot nord i Europas utkant, opplever vi å måtte avvise mennesker fra Afrika og Asia. Vårt århundres informasjonsteknologi og kommunikasjonsmidler har gjort verden mindre. Bilder fra Vestens velstand vises på tv-skjermene verden over. De kan nok være falske og inngå som deler av såpeopera. Ikke desto mindre fungerer de som reklame for et rikere og bedre liv.
  • Den moderne folkevandringen, som har skapt øyer der tradisjoner fra den pakistanske landsbygda lever videre også i Norges hovedstad, er på vesentlige punkter annerledes enn tidligere tiders folkeforflytninger. Nå flytter også hjemløsheten seg, ikke bare enkeltindivider eller folkegrupper. Den kulturelle utviklingen i vårt århundre har gjort at man kan bo samme sted hele livet, men likevel føle seg som en fremmed. Tradisjonell visdom duger ikke. Utfordringene vi stilles overfor kan ikke løses med gamle midler. Selv spørsmålet om når livet begynner og når det tar slutt er blitt av en slik art at det ikke lenger kan besvares med overlevert kunnskap.
  • Hjemløshet fordrer selvstendighet, men skaper usikkerhet - og man griper bakover til det man tror er sikkert. Der usikkerhet og fattigdom går hånd i hånd, oppstår fanatiske, fundamentalistiske bevegelser som vil benytte en uttenkt fortid som skjerm mot framtida. I vårt land, der velstanden demper uroen for det ukjente, murrer usikkerheten i en tiltakende nasjonalisme og lengsel etter «norske verdier».
  • Men frykten for det ukjente er frykten for framtida. De tendensene vi viker tilbake for, lar seg ikke møte med midler hentet fra fortida. Vi må komme på høyde med vår egen tid, og ikke bare drømme om et land som aldri har eksistert. Bare den innsikten kan forvandle innvandringen også til vårt land fra problem til fordel.