En verdensborger

Våre gamle helter blir stadig færre. I fjor vandret Helge Ingstad. Nå er turen kommet til Thor Heyerdahl. Han døde i går kveld i sitt hjem nær byen Alassio på den italienske rivieraen, 87 år gammel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Heyerdahl og Ingstad var begge eventyrere, våghalser, uredde oppdagere som hver på sin måte næret fantasi og tiltakslyst hos stadig nye generasjoner nordmenn og -kvinner. I store deler av forrige århundre var det de to som gjennom sine ekspedisjoner holdt oppdagertradisjonen fra Nansen og Amundsen levende. Og deres bragder gjorde Norge større enn landet var.

Våghalsen Thor Heyerdahl hadde som barn panisk vannskrekk. Han lærte ikke å svømme før han sammen med sin daværende hustru Liv falt i vannet på deres første ekspedisjon, som gikk til Marquesas-øyene i Polynesia i åra 1937- 38.

På barneskolen var Thor den minste i klassen, den som sist ble tatt ut til fotballaget, unormalt sjenert og holdt seg alltid i bakgrunnen. Helst holdt han seg innendørs med sine bøker og insektsamlinger og bygde sitt eget museum i barndomshjemmet i Larvik. Først seint i tenåra våget han seg ut, fikk smak på friluftsliv og utviklet seg raskt til en harding som dro på tur i fjellheimen aleine.

Optimist

Siden kunne verken såkalt etablert viten eller fysiske utfordringer stoppe ham. Typisk for hans innstilling er det sønnen Thor jr. forteller fra farens sykeleie i Italia etter at han har fått vite at kreften har spredd seg og at det går mot en ugjenkallelig slutt:

«Jeg har aldri vært så lykkelig som akkurat nå. Jeg har levd et langt og lykkelig liv.»

Det har også vært et eventyrlig liv. Larvik-gutten med vannskrekk gjorde tidenes vågestykke da han sammen med sitt mannskap på fem la ut med balsaflåten «Kon-Tiki» fra Peru. Såkalte eksperter og vitenskapsmenn bak sine skrivebord proklamerte at flåten ville synke etter kort tid. Men etter å ha drevet med havstrømmene og seilt over Stillehavet i 101 døgn kom de i god behold fram til koralløya Raroia i Tuamotu-gruppa.

Størst

- Det største øyeblikk i mitt liv, sa Heyerdahl helt til det siste om da han i 1947 vasset i land på Raroia.

- Der var vi alle mann, alle seks. Og alle var i live. Jeg ville følt at det var slutten på mitt liv hvis jeg hadde mistet noen på den turen. Akkurat i de sekundene følte jeg en gripende takknemlighet som har gjort inntrykk på meg for resten av livet. Jeg falt på kne og begrov hendene mine i den varme sanden. Det var en overgang fra det absolutte jordiske helvete i de tordnende brenningene, til Paradis.

Filmen om «Kon-Tiki»-ekspedisjonen fikk sin Oscar-pris, og boka ble oversatt til hele 64 språk og solgte i flere millioner eksemplarer, noe også boka om utgravingene på Påskeøya, «Aku-Aku», gjorde.

Heyerdahl mente å ha bevist at Polynesia i en første fase ble befolket av mennesker som hadde seilt over havet fra Sør-Amerika. Seinere forskning, blant annet ved hjelp av DNA-undersøkelser, mener å ha motbevist denne tesen.

Likevel står det fast at «Kon-Tiki»-ferden var et eventyrlig vågestykke.

Askeladd

Thor Heyerdahl var vår tids Askeladd. Hans livs skreppe er full av skinnende oppdagelser. For egen regning og risiko har han finansiert storslåtte utgravinger i Tucume i Peru, på Tenerife, på Maldivene, på Påskeøya. To ganger har han seilt fra Afrika til Amerika på sivflåtene «Ra I» og «Ra II». Det er ingen som trekker i tvil hans påstand om at menneskene helt fra vår sivilisasjons begynnelse - sumererne og folk fra Indus-dalen - kjente kunsten å bygge store havgående sivbåter, og at de drev omfattende sjøfart så langt tilbake som for 5000 år siden.

- Sjøfarten er ikke et resultat av sivilisasjonen, men sivilisasjonen er et resultat av sjøfarten, sa han i et intervju med meg for noen år siden. Da spurte jeg ham også om vi snart har funnet det som er å finne.

Han så nærmest sjokkert ut. Klart irettesettende belærte han:

- Vi vet fremdeles bare en brøkdel av hva som er verd å vite. Vi tenker ikke på hva de store geologiske forandringer har gjemt. Tenk hvis vi hadde kunnet suge bort sand fra enkelte ørkenområder, fjerne jordsmonnet i elvedaler, senke vannstanden i enkelte kystområder, da ville vi få et vell av viten. De fleste av de store sivilisasjonene er fortsatt helt ukjent. Vi visste ingen ting om sumererne, hettittene eller kulturene i Indus-dalen før arkeologene begynte å grave...

FN-flagg

Hans sivflåter var registrert i Larvik, men seilte under FN-flagg. Heyerdahl var den første som for alvor gjorde verden oppmerksom på den omfattende forurensingen av verdenshavene. Da han seilte over Atlanterhavet, kunne han konstatere at sjøen var omtrent dekket av seig olje og asfaltklumper. Siden brukte han kanskje mesteparten av sin tid til å arbeide for tiltak mot forurensing og tiltak som kan fremme forståelse på tvers av landegrensene. Han har i alle år sittet i det internasjonale råd i Verdens Villmarksfond og i ledelsen av World Association of World Federalists, som arbeider for et bedre internasjonalt samarbeid i regi av en sterkere FN-organisasjon.

Nå er hans stemme forstummet. Vi har mistet en verdensmann, i ordets rette betydning.