En verdig stol

En av de formelt verdigste og politisk minst potente stillinger i Norge er ledig. Sentralbanksjef Kjell Storvik vil ha avløsning. Det kan gi sentrumsregjeringen mulighet for et kraftfullt grep. Den kan f eks gjøre som regjeringen Blair, som ga Bank of England friheten i morgengave. Men det ender vel i det vanlige kjiv om hvilket parti som har rett på stillingen. Det betyr vanligvis at det er en stilling landet greier seg uten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I etterkrigstida har Norges Bank vært sosialøkonomenes boltreplass. Sentralbanksjefene har vært frisch'ianere. De har bekjent seg til reguleringspolitikkens trossetninger og underkastet seg den politiske forstand i regjering og storting. Kjell Storvik er i virkeligheten den første siden Gunnar Jahn som også prinsipielt mener at banken bare unntaksvis skal gripe inn i den nasjonale økonomi.

  • I dag står sentral planlegging lavt i kurs i alle økonomiske miljøer. Kritikken mot den har gått ut på at planleggere ikke kunne nok til å se inn i framtida. Dette gjelder også sentralbanksjefer. Og likevel har det merkelige skjedd at sentralbanksjefenes prestisje aldri har vært så høy som i dag. Enhvert våken skoleelev kjenner Alan Greenspan, Hans Tietmeyer eller Eddie George. Når aksjemarkedet svulmer opp, når gode tider avløser en mild konjunkturavslapning eller når valutaen er sterk og inflasjonen er rekordlav, så ser det ut som mirakler. Men vi vet jo at denslags bare finnes i eventyr. Det må stå noen bak. Er det ikke sentralbanksjefene?
  • Den «uavhengige» sentralbank er blitt et ideal fra Washington til Moskva, London, Bonn og Tokyo. Selv striden i EU om den felles sentralbank i unionen dreide seg i siste omgang om bankens «uavhengighet». Snart er det bare Norges Bank som fortsatt er underlagt den politiske vilje, slik den kommer til uttrykk i finansdepartementets innerste kontorer. Norges Bank er nok uavhengig av gullstandarden, men går fortsatt i finansminister Gudmund Restads lenke.
  • Likevel er også Norges Bank på forunderlig vis hevet over politikken. Den står over det daglige kjiv og mas i mediene. Men en sentralbanksjef må ha politisk teft. Han bør kunne vurdere de økonomiske konsekvenser av en uttalelse av Helmut Kohl. Han bør forstå hva mellommenneskelige forhold i det fjerne østen betyr for Nikkei-indeksen. Han må kunne koble ulike størrelser som en flom på Østlandet eller et hopp i oljeprisen, og forstå hvordan de påvirker statsbudsjettet. Han må kunne gi faglige analyser en form som folk forstår og journalister kan lage overskrifter om. Han må kunne representerer nasjonens kollektive bekymring. Norges Banks sjef må være tilhenger av en økonomisk helveteslære.
  • Det som egentlig skjer i Norges Bank er ikke lett å begripe, høyt hevet som det er over folks hverdag. Banken befinner seg i magiens forgård. Den sysler med abstrakte prosesser og foretar skjulte handlinger som vi utenfor får kjennskap til i ettertid. Samspillet mellom hovedparametrene i økonomien, slikt som valuta, budsjettbalanse, lønnsglidning, inflasjon, renter og veksthastighet er ikke lett å gripe. Og når ser offentligheten egentlig Norges Bank? Jo, det skjer en gang i året når sentralbanksjefen holder sin årstale. Da skjønner vi at viktige saker er på dagsordenen. Det går fram av at selveste Olav Gran Olson kommer blingsende inn på skjermen og utlegger besvergelsene. Slik sett er sentralbanksjefen som den førprotestantiske Gud som taler gjennom de store bud og overlater til jordiske prelater å tolke teksten.
  • Men det er i denne situasjonen jeg spør meg: Eksisterer sentralbanksjefen egentlig? Kanskje vår kristelige sentrumsregjering denne gang bør skjære igjennom alt politisk trams og søke råd hos de gamle jøder for hvem Gud skulle være, men ikke synes? For noen år siden var der en håndfull lærere på Universitetet i Oslo som foreslo at det skulle opprettes et professorat i filosofi - som til enhver tid skulle stå tomt. På den måten ville det virkelig bli en opphøyd lærestol. I dag er jo sosialøkonomene detronisert som landets styrende elite slik filosofene ble for 2000 år siden. Den postmoderne virkelighet er preget av mangel på sentrum. Snart flyttes vel også Norges Banks funksjoner til EMU-banken i Frankfurt. Svaret fra den norske regjering bør selvsagt være en tom, verdig stol på Bankplassen.