En verdiskapning

Mens trontalen nærmest smuldrer bort av seg selv, øynes et grep og en tanke i finanstalen: kampen mot det offentlige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRONTALENS LIKEGYLDIGE ordflom og finanstalens bevisste tvetydighet fikk sine personlige uttrykk torsdag kveld da statsminister Kjell Magne Bondevik i NRKTV sto som himmelfallen overfor det han mente var de andre partiledernes svartsyn. Han kunne ikke fatte hvordan det var mulig å lese statsbudsjettet som de gjorde. Denne scenen rommer selvfølgelig både spill og realiteter. Det er sånn de diskuterer.

Men hva forteller det politiske språket oss? Hva om vi gjør den kunstige øvelsen å se bort fra de to talenes politiske innhold og i stedet konsentrerer oss om språket? Hva formidler det?

HANS MAJESTET KONGENS tale til det 147. Storting, altså trontalen, er det nærmeste vi kommer et språklig nullpunkt i norsk offentlighet. Når kongen for 30. gang har messet «regjeringen vil», har nasjonen sovnet. I drømme ser vi for oss at en stortingsbetjent på vakt har trukket opp kongen slik at han rekker å be Gud velsigne Stortinget før også han svimer av. Tro meg, det er langt mer effektivt å gjenta og gjenta «regjeringen vil» enn å telle sauer dersom du ønsker å sove. I meldingen om rikets tilstand forvitrer demokratiet til en seremoni, som igjen er tappet for betydning. Her er ingen vyer, og verre: her fins ikke antydninger til å erkjenne konflikter eller motsetninger. I sin lunkenhet er trontalen derfor meningsløs etisk sett. Noen vil sikkert innvende at sånn har det alltid vært, det er ikke noe nytt i dette, som om en slik overbærende holdning gjør saken bedre. Seremonier og tradisjoner, som ved et parlaments åpning, kan være betydningsfulle rammer eller symboler, men da må språk og innhold vitaliseres slik at vi bak dette «vil» øyner viljer. Trontalen kunne vært en refleksjon over valgene - ord for dilemmaer og avveininger.

I FINANSTALEN, DERIMOT, øynes et grep og en gjennomgående tanke. Det sentrale ordet er verdiskapning. Gjennom språket etterlates ingen tvil om at verdiskapning utelukkende er en økonomisk affære. Noen vil mene at det er en selvfølgelighet i en finanstale, men denne ensidige bruken av ordet «verdi» kan da umulig gjenspeile Kristelig Folkepartis syn på hva som skaper verdier i et samfunn? Utover i teksten blir forståelsen av «verdiskapning» mer og mer presis. Ordet forløses gjennom det private næringsliv og gjennom konkurranse. Ved dette punktet livner teksten til, fordi det opprettes en veksthindrer, nemlig den offentlige sektor. På samme vis som mange fortellinger gjenspeiler kampen mot det onde, er regjeringens språk på det tydeligste i kampen mot offentlig vekst. Her er det ingen nøling: «Regjeringen vil sørge for at offentlig virksomhet blir drevet på en måte som fremmer konkurranse.» Eller: «Fortsetter det offentlige å vokse... ødelegges verdiskapningen...» Kanskje burde Kristelig Folkepartis politikere gjøre en liten verdiøvelse: Bytt ordet offentlig med fellesskap. Teksten blir da et skarpskodd angrep på både fellesskapets tjenester og på forståelsen - og verdien - av fellesskapsløsninger.

KUNNSKAP ER NØKKELEN til å klare seg i dagens samfunn, heter det i talen. Andre kunne finne på å si at for eksempel trygghet er nøkkelen. Men trygghet passer dårlig inn i den økonomiske verdiskapningens logikk. Når ordet «kunnskap» derfor skal bestemmes nærmere i teksten, skjer det ved at det er ordene «globalt marked» som fører oss videre i teksten. «Kunnskap» er dermed ikke bare presisert, det er også tillagt en forståelse.

Poenget er at språket former en tydelig ideologisk posisjon.

DETTE FÅR KONSEKVENSER når beskrivelsen beveger seg fra et overordnet nivå til det konkrete tiltaksnivået. Tydeligheten forvandles til tvetydighet, naturlig nok, fordi det ikke er enkelt å forskjønne det som er vanskelig eller mindre hyggelig. Et lite ord kan beskrive denne prosessen. Det hører slett ikke hjemme i talens ordforråd, det pipler bare fram som en underlig liten løvetann. Det er ordet «smerte», og det faller når finansministeren skal leve seg inn i de arbeidslediges situasjon. En tekstgjennomgang kan imidlertid ikke unngå å hente det i denne sammenheng sjeldne ordet fram igjen når første punkt under overskriften «innstramninger» er dagpengesystemet. Ordet «smerte» var og forble et fremmedlegeme.

Språket rommer flere slike motsetninger eller tvetydige signaler. Ordene om egenandeler synes for eksempel å være bevisst formet for å dempe en eventuell kritikk, men vi forstår i det minste at regjeringen ved dette punktet har problemer med å uttrykke seg i klartekst, som det gjerne heter.

Det er for øvrig naturlig - og det er neppe ironisk ment - at økt sykefravær skal underlegges økonomisk behandling...

STATSMINISTERENS OVERRASKELSE over reaksjonene er frapperende, for det er fullt mulig å se de andres svartsyn som et resultat av regjeringens himmelfall.