En vimpel for Jens

«Den tredje vei» er oppbrukt. «Det norske hus» er revet og sendt på skraphaugen. Kjell Magne Bondevik tok verdisakene og fikk sin kommisjon, Det er naturlig å spørre: Hvilken metafor skal Jens Stoltenberg skaffe seg som et sammenfattende uttrykk for en ny, ungdommelig og moderne sosialdemokratisk politikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg blir såvidt jeg kan overskue den første sosialdemokratiske leder som danner regjering i det nye århundret. Bare det må forplikte. Han kan ikke uten videre stille seg på sine forgjengeres skuldre. I en tid da ideologiene er døde, trenges et flagg som kan sette følelser i sving hos velgerne og som kan gi en slags marsjordre til partikadre i stor forvirring. Han må finne et identitetskapende uttrykk for en politikk som er mangetydig, et retorisk formular for sosialdemokratiet i et land i materiell overflod.

,|,|Den nye statsministeren har en åpenbar svakhet som politiker: han er sosialøkonom. Det sosialøkonomiske mennesket er som kjent en person uten følelser. Det har en ekstrem rasjonell forståelse av samfunnet, og betrakter det som en maskin som det puttes noe inn i i en ende og som det kommer et produkt ut av i den andre. Den samlede ytelse er det sentrale. Men det må være en kulturell dimensjon i all politikk - og den er viktigere i vårt forbrukersamfunn enn noen gang. Ikke minst den politiske bakgrunn for regjeringsskiftet tilsier at regjeringen Stoltenberg må ta et overordnet grep som mildner inntrykket av tradisjonell kraftsosialisme på miljøets bekostning.

,|,|Kanskje er det naturlig å minne om den gamle drøm om å forme samfunnet slik at det fremmer, ikke hemmer mennskelig utvikling. Sosialdemokratisk politikk har gjennom skiftende tider vært å skape en balanse mellom harde realiteter og hjertevarme, mellom risiko og trygghet innenfor rammen av en kapitalisme som styres og reguleres. I dag er det markedets logikk som dominerer politikken, men det kan også spores en bevegelse i det internasjonale sosialøkonomiske miljø som gir et annet budskap enn det neoliberale om å maksimerer nytte ved konsum. Den franske statsminister Lionel Jospin sier det slik: «Jeg er for markedsøkonomi, men mot markedssamfunn». Og Karl Marx formulerte det kanskje enda bedre for 150 år siden: Vi må skape et samfunn der borgeren er fisker om morgenen, bonde om dagen og filosof om kvelden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

,|,|Det er dette den britiske statsministeren Tony Blair har funnet et uttrykk for med sin «tredje vei», som et formular for en politikk uten en altomfattende utopi. Men Stoltenberg kan ikke forlite seg på andres uttrykk. «Det norske hus» var egentlig en god metafor som ikke ble ødelagt av medienes og motstanderes latterliggjøring, men av regjeringen selv som viste seg å sitte for tungt i den sosialdemokratiske ingeniørtankegangen. Statsråd Bendik Rugås oppfattet metaforen som en byggetegning. Men metaforer skal nettopp henge i luften som et symbol, de skal sette følelser og tanker i sving, og ikke være en snekkerveiledning.

,|,|Kjell Magne Bondevik og hans sentrumstregjering fanget noe av tidsånden med sin verdikommisjon. Og nede på kontinentet har sosialdemokratene laget varianter av «Den tredje vei». Men de tyske sosialdemokratene famlet lenge i bitter strid mellom «modernister» og «tradisjonalister», og ble til slutt hjulpet av motstandernes utrolige skandaler.

,|,|Kanskje bør Stoltenberg gjøre som mange av sine forgjengere og skjele til de svenske sosialdemokratene. De samlet seg nylig om «Det göna folkhemmet». Det er jo en perfekt metafor, og for svenskene er det vel forankret i tradisjoner tilbake til mellomkrigstida. Folkhemmet er på mange måter et symbol som kan ha gyldighet for alle tider, men i Sverige var det sosialdemokratene som tok den. I Norge hadde Venstre grep om den uten å forstå dens verdi, som professor Rune Slagstad har vist. Dessuten er hele metaforen ødelagt av språkstriden: Vi ville ikke kunne enes om formen skulle være «Folkeheimen» eller «Folkehjemmet».

,|,|Jens Stoltenberg trenger et pråklig uttrykk for det norske sosialdemokratiet i det postindustrielle samfunn. Det må signalisere tilkytningen bakover, men peke framover og inkludere sentrale aspekter ved det samfunn som nå er i emning under den nye økonomien. Kanskje bør han tenke litt i grønt, det er jo ingen grunn til å la Venstre, Senterpartiet eller SV ta monopol på den fargen ved «new politics». For det synes klart at rødt hører fortida til.