En virkelig trussel

Alle Levi's jeans skal nå produseres i Kina. 2,7 millioner jobber er blitt borte i USA. Det oppleves som terror.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Støvsugere var Jim Greathouses liv i 30 år. I sommer mistet han jobben på Hoover-fabrikken i Canton, Ohio. Nå vurderer han å rydde hyller på Wal-Mart.

- Direktørene som tenker på å flytte fabrikker til utlandet, hva annet er det de gjør enn å terrorisere folk som mister jobbene sine? Dette er også en form for terror, sier han til The New York Times.

Den grusomme, globale realiteten for Jim Greathouse og hans arbeidskamerater er at kinesiske arbeidere får 55 cent i timen for å sette sammen støvsugere. Amerikanske industriledere er nå nesten like kjent med provinsene i Kina som med småbyene i Indiana, Illinois og Michigan.

Det er ingen trøst for gutta i Ohio at de ikke er alene. USA har opplevd en eksodus av arbeidsplasser de siste åra. 2,7 millioner jobber er blitt borte. Hver dag forteller mediene om store bedrifter som sier opp folk i tusenvis. Jeansfabrikanten Levi's kunngjorde forleden at den nå vil flytte resten av sin produksjon til Kina. Tobakksprodusenten R.J. Reynolds har nylig kvittet seg med 2600 ansatte. Dette er ikke jobber som kommer tilbake ved neste korsvei, men en dyp strukturell endring av det amerikanske samfunnet.

Ikke bare industrijobber forsvinner, tjenestene er også blitt globale. Når vi i Brooklyn ringer til kabelselskapet Time Warner for å klage på dårlige TV-bilder, er det en person i Bangalore i India som tar telefonen.

TROLIG BLIR

dette en større valgkampsak enn oppgjøret om Irak-krigen. Den ferske kandidaten Wesley Clark lanserte jobbskaping som sin første sak, og George W. Bush er smertelig klar over situasjonen. I en tale i Chicago i slutten av forrige måned gjentok Bush sitt mantra om at han ikke vil være tilfreds før enhver amerikaner som vil ha jobb, kan få en. Da kan det ta sin tid før tilfredsheten kan senke seg over USAs 43. president. George W. Bush ligger an til å bli den første presidenten siden Herbert Hoover som etterlater seg et netto tap av arbeidsplasser i løpet av perioden.

JEG BETALER

regninger i ett sett. Det for å unngå at strøm, telefon, kabel og avis plutselig blir borte. I et samfunn hvor mange er uten inntekt, vil alle bli ekstremt opptatt av å sikre seg, å få inn sitt utestående. Ingen inkassovarsler, men prompt avskrudd telefon og strøm dersom det går noen dager over betalingsfristen.

Selskapene har neppe innført disse reglene på grunn av middelklassen i New York City, men for eksempel på grunn av forholdene i Pembroke, Illinois. En støvete småby med knapt tre tusen innbyggere, samtlige med levekår langt under fattigdomsgrensen. Noen har jobber, men til ussel betaling. For å rydde hyller på Wal-Mart er betalingen litt over 50 kroner timen. Det er et ubehagelig faktum at antallet fattige i USA økte med 1,7 millioner i fjor. De gikk inn i den allerede enorme gruppa av fattige på 34,6 millioner mennesker.

ØKONOMIEN ER

på vei oppover i USA, men lite tyder på at det umiddelbart vil føre til mange nye arbeidsplasser. Økonomene snakker om «jobless recovery». Når oppgangstider ikke produserer jobber, hva kan da politikerne gjøre?

I et land hvor offentlige jobbprogrammer er mer suspekte enn kjønnssykdommer og underslag, har de bare indirekte og langsiktige virkemidler til rådighet. Å stoppe den globale arbeidsdelingen overgår selv en amerikansk presidents innflytelse. George W. Bush har i tre år på rad satset på at skattelette skal sparke i gang nye jobber, men de lar vente på seg.

Rentenivået er allerede det laveste på 40 år, og det er grenser for hvor mange lover og reguleringer som kan lempes på for å friste bedriftene.

Bruce Bartlett, en republikansk økonom som jobbet i den første Bush-administrasjonen, sier dette om George W. Bushs jobbskapende økonomiplan:

- I virkeligheten krysser han bare fingrene og håper på det beste.

Den tidligere støvsugerarbeideren Jim Greathouse håper ikke. Han ser hele samfunnsfundamentet revne.

- Produksjon har vært dette landets styrke. Når vi ikke lager noe her lenger, hva gjør det med oss? spør han.