En voksende uro

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvorfor ikke begynne med det ultimate Oslo-nachspielet? Sommernettene da vi var yngre pleide vi å hoppe over gjerdet på Frognerbadet. En slik natt – da det aldri ble riktig mørkt og alkoholen døyvet slaget når du stupte fra tier’n – la jeg merke til en vakker norsk-marokkansk jente som badet toppløs og klinte med sin norske kjæreste i vannkanten. Året etter så jeg henne igjen. Denne gangen på forsiden av VG. Nadia (18) kidnappet av foreldrene. Broren var også mistenkt for innblanding i bortføringen. Nadia var blitt for vestlig.

Jeg tilhørte første generasjonen nordmenn som vokste opp i en multikulturell by. Riktignok gikk jeg på skoler der innvandrere var i klart mindretall, men jeg husker godt den gangen en prektig pakistansk jente i klassen presenterte særoppgaven om islam, og jeg var ubetenksom nok til å ta på den spesielle utgaven av Koranen hun hadde med. Vi kommer begge til helvete, ropte hun. Det var et tidlig eksempel på religionskrenkning.

Men det var særlig gjennom fotballen jeg kom i kontakt med det nye Norge. I over ti år reiste jeg byen rundt for å spille kamper, ofte flere ganger i uka. For de fleste Oslofolk bosatt utenfor Groruddalen, fortoner området seg som en endeløs rekke betongklosser, kjøpesentre og containerdepoter presset sammen i et slakt dalføre. Så ikke for unge fotballspillere. Jeg kan fortsatt plassere nesten alle drabantbyene i dalen på kartet. Jeg har spilt kamp der – på Linderud og Veitvet, på Romsås og Vestli, på Ellingsrud og Furuset – og opplevd alt fra nedsabling til engang å bli kjeppjaget fra Stovnerbanen, etter å ha slått hjemmelaget i den anakronistiske skolecupen.

Har du sett Groruddalen, vet du også hvor mangfoldig den er, tross ryktet som «The Valley of Terror». Du vet at blokkene skjuler idylliske trehus og velstelte borettslag bebodd av disponenter, leger og politikere. Selv husker jeg godt at den rikeste spilleren på Skeid bodde i Haugerudåsen, uten at det var noen garanti for suksess. Han endte i fengsel etter å ha hjulpet David Toska med flukten til Spania, landet familien hans var fra.

På samme måte som Groruddalen var mangfoldig, var naturligvis også innvandrerne det. Her var alle de skoleflinke pakistanske jentene, her var stjernespilleren Omar på Sagene som dukket opp på Skeidtrening sammen med ti andre pakistanske medspillere. Omar var den eneste som kom i fotballutstyr. De andre småguttene kom i dressbukser med press. Da Omar meldte overgang til Skeid dukket storebroren til en av de andre Sagene-spillerne opp. Han var taxisjåfør og ville kjøpe Omar tilbake, for en tusenlapp. Tilbudet ble avslått.

Hva lærte jeg av alt dette? At det var forskjell på folk, og at alle samtidig skal behandles likt. Det var opplagt. Men også en uartikulert uro: flerkultur var vanskelig. Innvandrerforeldre som ikke stilte opp på dugnad. Jenter som ikke fikk være med på fotballaget. Byvankerne som ga oss juling. Innvandrere som ble dårligere og dårligere i norsk etter som åra gikk.

Men inntil videre formulerte jeg aldri denne uroen offentlig. Skolen og universitetet hadde effektivt fratatt meg begrepene som kunne sette ord på ubehaget. Kritikk var rasistisk, populistisk og gammeldags. Kritikk var F-R-P. Da jeg var yngre og leste om kriminalitet i avisa, tenkte jeg umiddelbart: Håper ikke det er en innvandrer, da øker støtten til Fremskrittspartiet. Når jeg så voldelige demonstrasjoner mot ytringsfrihet på tv, tenkte jeg: Håper seertallene er lave, ellers vil muslimene bli ytterligere diskriminert. Hvorfor tenkte jeg på denne måten? Hvorfor fulgte jeg ikke magefølelsen, som sa: Dette er totalt uakseptabelt. Kriminelle og kvinneundertrykkende innvandrere må straffes!

Jeg hører allerede innvendingene: Når en psykotisk nordmann dreper, er det en personlig tragedie. Når en innvandrer gjør det samme, er det på grunn av kulturen. Bare et mindretall av innvandrerjenter blir bortført av familien. Og så videre. Men selv om slett ikke alle innvandrerne jeg kjente i oppveksten havnet på tabloidenes forsider, hadde alle jeg kjente som havnet der innvandrerbakgrunn. Det gjorde inntrykk. Jeg merket en voksende uro.

Det finnes et fagord for dette: Negativity Bias – tilbøyeligheten til at negative opplevelser framstår sterkere enn positive. Undersøkelser har vist at det trengs i gjennomsnitt 25 heroiske livreddende handlinger for å kompensere moralsk for et drap. Tall fra USA viser også at folk tror minoritetsgrupper er større enn tilfellet er (flertallet tror svarte utgjør over 25 prosent av befolkningen, reelt tall er 11 prosent). Mennesket er skrudd sammen slik at vi systematisk mener at «ting var bedre før», også når det motsatte er tilfellet, forklarer den amerikanske økonomen Bryan Caplan.

Når jeg forteller dette, nikker norske innvandringsforskere. At fordommer er populistiske og gale, har lenge vært en av deres egne favorittfordommer. «Men can be governed by reason and reason alone», sa Thomas Jefferson. I den banebrytende boka Descartes Error viser nevrologen Antonio Damasio at dette ikke nødvendigvis er noe å tilstrebe. Damasio forteller blant annet om rekonvalesenten Elliot, som hadde blitt operert for en hjernesvulst. Selv om pasientens intellektuelle og språklige evner var intakte, hadde livet hans tatt en tragisk vending.

Elliot hadde fått ødelagt deler av den orbitofrontale cortexen (OFC), en lavere del av frontallappen plassert like bak øynene. Her settes hjernens «primitive» deler – knyttet til frykt, lyst, hevn, nytelse etc. – sammen med de bevisste tankene våre. På denne måten kan mennesker manøvrere i en verden som består av et uendelig antall valgmuligheter. Fordi Elliot ikke følte noe, klarte han heller ikke å fatte beslutninger.

Damasio bestemte seg også for å teste svetteproduksjonen i Elliots hender, ved å vise ham et sett bilder. For sammenlikningens skyld ble Elliots reaksjon sammenliknet med et utvalg uten hjerneskade. Mens den sistnevnte gruppen reagerte tydelig på bilder av vansirede kroppsdeler, nakne kvinner og våpen som flimret over skjermen, forble Elliots håndflater tørre – en reaksjon vanligvis forbeholdt psykopater.

Vi manøvrerer i verden med magefølelse og fordommer. Hvis ikke politiet skulle diskriminert, måtte de stoppet like mange kvinnelige pensjonister som unge menn. Alle som vokste opp i Oslo på 90-tallet kjenner følelsen: dette strøket bør vi holde oss unna, disse folkene betyr bråk, denne dama lever i en æreskultur. Jeg ville lyve dersom jeg sier at etnisitet ikke spilte noen rolle i disse avveiingene, akkurat som historier som den om Nadia formet hvordan jeg tenkte om innvandring. Og før du forutsigbart anklager meg for å spre rasisme og fremmedfrykt, ber jeg deg kjenne godt etter: gjør ikke utviklingen i det flerkulturelle Oslo deg litt engstelig selv?

Aslak Nore er journalist og forlagsredaktør.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i tidsskriftet Samtiden, som lanseres i dag.