Hvorfor ikke begynne med det ultimate Oslo-nachspielet? Sommernettene da vi var yngre pleide vi å hoppe over gjerdet på Frognerbadet. En slik natt – da det aldri ble riktig mørkt og alkoholen døyvet slaget når du stupte fra tier’n – la jeg merke til en vakker norsk-marokkansk jente som badet toppløs og klinte med sin norske kjæreste i vannkanten. Året etter så jeg henne igjen. Denne gangen på forsiden av VG. Nadia (18) kidnappet av foreldrene. Broren var også mistenkt for innblanding i bortføringen. Nadia var blitt for vestlig.

Jeg tilhørte første generasjonen nordmenn som vokste opp i en multikulturell by. Riktignok gikk jeg på skoler der innvandrere var i klart mindretall, men jeg husker godt den gangen en prektig pakistansk jente i klassen presenterte særoppgaven om islam, og jeg var ubetenksom nok til å ta på den spesielle utgaven av Koranen hun hadde med. Vi kommer begge til helvete, ropte hun. Det var et tidlig eksempel på religionskrenkning.

Men det var særlig gjennom fotballen jeg kom i kontakt med det nye Norge. I over ti år reiste jeg byen rundt for å spille kamper, ofte flere ganger i uka. For de fleste Oslofolk bosatt utenfor Groruddalen, fortoner området seg som en endeløs rekke betongklosser, kjøpesentre og containerdepoter presset sammen i et slakt dalføre. Så ikke for unge fotballspillere. Jeg kan fortsatt plassere nesten alle drabantbyene i dalen på kartet. Jeg har spilt kamp der – på Linderud og Veitvet, på Romsås og Vestli, på Ellingsrud og Furuset – og opplevd alt fra nedsabling til engang å bli kjeppjaget fra Stovnerbanen, etter å ha slått hjemmelaget i den anakronistiske skolecupen.