Enda ensommere?

Enda en gang har forskning vist at noen blir ensomme når vi integrerer funksjonshemmete i storsamfunnet. Og HVPU-reformen får skylda. Selv om det store frisleppet på 70-tallet, da vi tømte institusjonene for bortgjemte avvikere, i hovedsak førte til at flere fikk et normalt liv med bolig, arbeid og venner. Er det på tide å reformere reformen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Målet var full deltaking og likestilling. Målet var at de som avvek og var annerledes, vi kalte det å være funksjonshemmet, de skulle slutte å være de andre . De skulle begynne å bli en av oss . De skulle gå fra de til vi , og det skulle skje til vårt felles beste.

  • Ikke bare skulle institusjonene tømmes av hensyn til alle som var holdt innesperret bak murene der alminnelige menneskerettigheter ikke gjaldt, ofte uten opplæring, skolegang og noen form for rettssikkerhet. De skulle også slippes ut i samfunnet av hensyn til oss andre som skulle lære toleransens edle kunst: Å tåle annerledeshet.

Hensikten var selvfølgelig å sikre de svakeste gruppene nye rettigheter, våre rettigheter. Regjeringens handlingsplan for å bedre funksjonshemmedes vilkår, skulle være selve garantien for at historien ikke gjentok seg: Aldri mer skulle funksjonshemmede plasseres som dyr i egne reservater.

  • Den nye, inkluderende holdningen, som var internasjonal, gjaldt mange former for avvik, men er noe urettferdig blitt brukt mot HVPU-reformen fordi de dårligste av disse klientene aldri kan gjøre seg håp om et såkalt vanlig liv. De er og blir avvikere, i motsetning til andre grupper som samfunnet har integrert, det vil si normalisert, slik at nå kan stort sett både samer, homofile, tatere og kreftsyke delta på linje med oss andre. Skjønt fortsatt må noen av dem tøyle sitt avvik når det kommer på kollisjonskurs med hva vi har bestemt er normalt, inntil videre.
  • Dessuten inngikk avviklingen av de store institusjonene som et ledd i 70-åras moderniseringsprosjekt, som handlet om at det store vi skulle få folde seg ut i alt vårt mangfold og i full åpenhet. Kunnskapen om og innsikten i hverandres levekår og avvik skulle virke oppdragende og demokratiserende. Det var en stor ideologisk seier da politikerne vedtok at samfunnet måtte forandres, også fysisk, for å ta imot alle som tidligere ikke hadde passet inn her. Forsker Tor Inge Romøren ved NOVA hevder nå at ideologien fortsatt er så sterk at den rammer de svakeste som ikke lar seg integrere, fordi de ikke lar seg normalisere.
  • Det gikk selvfølgelig fortere å tømme institusjonene enn å finne forsvarlig plass for datidas nye landsmenn, altså de funksjonshemmede, i storsamfunnet. Dette slår vi fast med jevne mellomrom, hver gang psykiatriske pasienter begår forbrytelser fordi psykiatrien fortsatt putrer på sparebluss. Og hver gang HVPU-reformen evalueres og en forsker påviser ensomheten som fortsatt rammer mange av de psykisk funksjonshemmede. Tillat meg å bli tydelig: Den samme forskeren kunne helt sikkert påvist enda større grad av ensomhet i de gamle institusjonene der de sykeste ble plassert på isolat i månedsvis.
  • Og enda tydeligere: Det var ingen som forsket på livskvaliteten til de funksjonshemmede den gang de satt bak lås og slå. De var usynlige for storsamfunnet helt til pressen oppdaget dem, og avdekket et så stort fravær av livskvalitet at den eneste løsningen vi så var det såkalte integreringssamfunnet. Konsekvensen er at nå stiller vi krav om funksjonshemmedes livskvalitet, heldigvis gjør vi det. For nå ser vi dem. Selv om de sitter inne i sine egne boliger uten annet selskap enn pleierne. Eller de står aleine i skolegården uten andre kamerater enn de som får betaling for å være en slags bestevenninne i storefri.
  • Det skal vi ikke klandre HVPU-reformen for. Uten reformen ville vi ikke oppdaget behovet for nye reformer. Men det er nå engang slik at alle har behov for å kunne være sammen med dem vi har mest til felles med. Det handler om identitet og aksept. Utstøting er en farlig bivirkning vi må unngå denne gang.